Arnaldur Indriðason: Skuggasund

Jeg har lest mange av Indriðasons kriminalromaner med Erlendur Sveinsson som etterforsker, han er en av de krimforfatterne jeg liker best. I alle romanene hans spiller Island en viktig rolle, enten det er bakgater i Reykjarvik med dunkelt belysning eller det er åpne myr, lava eller steinlandskap.

I Skuggasund er det Erlendur Sveinsson og teamet hans ikke med. Romanen inneholder to kriminalgåter som vever seg inn i hverandre. Den ene handler om et drap på en ungjente i 1944 som etterforskes av politimannen Flóvent (tok litt tid før jeg fant det riktige tegnet der!) med hjelp av den islandsk/kanadiske Thorson som jobber for de amerikanske styrkene. I den "nåtidige" historien blir den samme Thorson, nå i 90-årene, funnet død i leiligheten sin. Det kommer frem tegn på at han er blitt kvalt, og saken etterforskes av politikvinnen Marta med hjelp av den pensjonerte politimannen Konráð. Ganske snart blir det Konráð som utfører etterforskningen med tillatelse fra Marta. Denne konstruksjonen synes nok jeg er litt søkt, selv om det virker bra rent litterært her i boken med en rolig og erfaren etterforsker som har all verdens tid på seg..

En krimgåte som samtidig avslører en eldre krimgåte er brukt en del i kriminallitteraturen, og også i enkelte andre av Indriðasons bøker. Her synes jeg det er svært godt gjennomført. Vi får kjennskap til den eldre historien dels gjennom direkte beskrivelser av hendelsene under den gamle etterforskningen og dels gjennom funn i den nåtidige. Det gamle mordet blir relevant for Konráð's arbeid med oppklaringen av mordet på Thorson, dermed henger historien godt sammen.

Indriðason er spesielt god på å skildre stemning og miljø under den amerikanske okkupasjonen som på folkemunne ble kalt "Tilstanden" og dette fungerer godt som et bakteppe for den gamle krimgåte og i grunnen også for den nyere. De amerikanske soldatene var populære hos mange islandske ungjenter, og det var sikkert mange som lot seg lure av løfter om en fremtid i USA etter krigen fra soldater som hadde både kone og barn hjemme. Det var også bakgrunnen for det unge paret som finner liket av en myrdet ung kvinne bak Nasjonalteateret i Reykjarvik.

Selve etterforskningen skrider langsomt frem og avsløringen kommer først mot slutten, men da er den ikke særlig overraskende. Denne "langsomheten" kjenner jeg igjen fra Indriðasons andre bøker, og jeg liker den så lenge det skjer noe. Men det var noen partier i boken der jeg syntes det gikk litt trått. Jeg syntes også det var noen svakheter i den endelige avsløringen - jeg syntes ikke innrømmelsene fra forbryteren var helt troverdig. Jeg kan derfor ikke si meg helt enig i at dette er "en av Indriðasons beste bøker noensinne" (sitat Morgunbladid).

Jeg er spent på om Indriðason har tenkt å bruke Konráð som etterforsker i flere bøker - da bør han gjøre noen grep for å unngå å komme på kanten av det som er troverdig.