Diego Marani: Ny finsk grammatikk

Denne boken kom jeg over på Sola Bibliotek. Jeg har ikke hørt om den før men syntes den så lovende ut. Forfatteren er italiensk. En lege behandler en ung mann i Trieste under 2. verdenskrig - mannen kan ikke gjøre rede for seg fordi han har fullstendig hukommelsestap. Etterhvert finner legen (som selv har finsk bakgrunn) ut at mannen må være finsk. Han får navnet Sampo Karjalainen på grunn av et merke som er sydd inn i sjømannsjakken hans.

Boken er en liten perle. Den er på 233 ikke-så-tettskrevne sider, og vakkert skrevet om språk, identitet og kjærlighet. Når den unge Sampo våkner opp i Trieste har han mistet alt, også språket. Han lærer det det finske språket fra grunnen av. Vi følger Sampo til Finland hvor han blir undervist av kapellanen Koskela i finsk språk og tradisjon. En god porsjon beretninger og myter fra Kalevala inngår i opplæringen. Han er lærenem og klarer etterhvert å få et godt språk og kan kommunisere med hvem som helst, men han er alltid litt utenfor, han mangler noe - han savner identitet og historie.

Sampo prøver desperat å finne spor som kan hjelpe han til å gjenskape i alle fall en liten flik av sin fortid. Samtidig får han god kontakt med sykepleieren Ilma. Det oppstår et nært vennskap mellom dem, og vi aner kimen til et kjærlighetsforhold. Ilma vil gjerne utvikle forholdet til Sampo, og hun ønsker å skyve sin egen historie og sine vonde minner i bakgrunnen og heller leve ut fra situasjonen der og da. Sampo er nok også betatt av henne - men han klarer ikke å engasjere seg i kjærlighetslivet før han har funnet ut mer om seg selv. Dette blir Sampos store problem, han kan lett miste sin skjøre, nye identitet i jakten på seg selv.

Livet i Helsinki under 2. verdenskrig er bakteppe for største delen av boken. Vi opplever Sovjethæren i bakgrunnen og føler på finnenes underlegenhet overfor sin mektige nabo. Jeg syntes det var spesielt interessant å lese dette like etter at jeg leste boken til Kjell Westø: 1938 Svik.  Også finsk dagligliv blir godt skildret - maten, klimaet, stemningen når årstidene skifter. Det er utrolig at dette kan beskrives så godt av italieneren Marani - har han spesielt kjennskap til Finland eller baserer alt seg på research?

Historien har ingen happy ending, så mye kan jeg vel si, men jeg skal ikke gå inn på akkurat hvordan Sampos identitetkrise utvikler seg. Slutten er trist, men også logisk.

Marani skriver svært godt om identitet og tilhørighet, eller mangel på tilhørighet, og hvilke betydning språket har. Boken var en nytelse å lese og gir mersmak.

Jeg har sett at noen har sammenlignet denne boken med Michael Ondaatjes "Den engelske pasient". Det kan jeg ikke begripe - jeg synes ikke disse bøkene har noe særlig til felles. "Den engelske pasient" er forøvrig en av mine favoritter.