Alice Hoffman: The Marriage of Opposites

Det er lenge side jeg har lest noe av Alice Hoffman. Jeg har lest svært mange av bøkene hennes tidligere og flere har jeg likt svært godt. De som har gjort mest inntrykk på meg er noen av de tidligste. "Dama til" - om jenteliv i et bandemiljø i en amerikansk storby. "Stjerner lyser hvite" om en ung jente som får AIDS og dør og hvordan foreldrene hennes opplever det.

Alice Hoffman skriver ofte om overnaturlige hendelser og gjerne med en dash av magisk realisme. Jeg synes at dette har fått for mye plass i en del av bøkene hennes. Men denne boken fikk gode anmeldelser og jeg gav den en sjanse.

"The Marriage of Opposites" er et nokså ambisiøst prosjekt. Boken handler om den franske maleren Camille Pisarro som ble født på den danske kolonien St. Thomas i 1830, og kanskje enda mer om hans mor, Rachel Pomie Pizarro. Svært mye av det som skjer med Camille og hans mor har dekning i historiske hendelser, men dette er en roman og mesteparten av boken er likevel oppdiktet.

Romanen er kronologisk oppbygd og er skrevet dels i 1. person, dels i 3. person. I første del opplever vi Rachels oppvekst i en jødisk familie. Hun har et temmelig anstrengt forhold til sin strenge mor, et nært forhold til sin far og til familiens innfødte husholderske Adelle. Rachel beskrives som en person med en svært sterk selvstendighetstrang. Faren sørger for å gi henne utdanning og opplæring som om hun var en gutt. Hun gifter seg etter press fra begge foreldre med en mye eldre enkemann, Isaac som har tre barn, selv er hun 23 år. Dette gjør hun for å redde familiens forretning.

Rachel får ansvar for Isaacs barn og får selv 4 barn med ham. Hun lever et trygt men kjærlighetsløst liv med sin ektemann. Så dør Isaac. En yngre nevø av Isaac, Frederic Pizarro kommer til St. Thomas for å ta seg av forretningen. Etter datidens lover kan Rachel selv ikke arve eiendom, verken fra faren eller ektemannen. De to faller fullstendig for hverandre. Dette blir ikke godtatt i det jødiske samfunnet som regner det som incest. Rachel og Frederic holder likevel sammen, de får flere barn og lever som ektefolk. De blir holdt utenfor det jødiske samfunnet, og spesielt er mange skeptiske til Rachel. Etter mange år blir de endelig godtatt og får lov å gifte seg. Rachel har nå ansvar for 11 barn og blir etterhvert godtatt i den jødiske kolonien.

Historien dreier seg mot Rachels yndlingssønn Jacobo Camille. Han er kunstner av sjel og sinn. Det eneste han kan og vil er å male. Det vil ikke Rachel (og ikke faren Frederic heller), tegne og male er ikke noe mulig levebrød. Nå får Rachel etterhvert den samme rollen overfor Camille som hennes egen mor hadde overfor henne. Hun er den strenge, den som holder på formene og som vil hindre at sønnen gjør noe utradisjonelt. Utviklingen til Rachel er spennende og godt beskrevet. Jeg ser den såre jenta under den stramme masken, og jeg får lyst til å vite mer om Rachel sin mor når Rachel oppfører seg mer og mer på samme måte som moren. Men det er først og fremst Camille vi følger videre på hans kronglete vei til å bli kunstner, etter mange år også med morens og farens velsignelse (og finansiering).

Denne historien bygger for en stor del på fakta, men det er flere viktige sidehistorier om personer i tilknytning til Rachels familie, og disse historiene er også viktige for romanens forløp.  Barn bli unnfanget, født, kidnappet og oppfostret på tvers av raser og religiøse grupperinger. Disse historiene er absolutt med på å drive historien fremover, men av og til synes jeg det blir for mange brikker som passer litt for godt til hverandre og det hele blir litt forutsigbart.

Jeg har vaklet mellom begeistring og irritasjon under lesningen. Jeg synes Alice Hoffman gir en levende fremstilling av livet i det lille jødiske samfunnet i den danske kolonien på 18-hundretallet. Naturen, luktene, smakene, fargene,  heten, stormene - alt dette trer tydelig frem. Jeg synes også personene er nokså troverdig fremstilt. Rachel er en opprørsk og frittalende jente - likevel gir hun etter av lojalitet til familien når hun må gifte seg med en "gammel" mann mot sin vilje. Dette tror jeg på. Personene blir fremstilt med tanker og ideer som passer til 18-hundretallet. Det er bra. Men av og til synes jeg det blir for mye flørting med ånder og overtro, lavendelen som skal sikre at den kjære kommer tilbake blir brukt litt for mange ganger, det blir overtydelig. Jeg synes også historiene om Rachels fosterbror Aron, om venninnen Jestine Jestines datter Lydia blir litt for like og henger for mye i hop, så mye at det virker "oppdiktet".

Alt i alt har Alice Hoffman skrevet en fargerik og dramatisk fortelling om en av Frankrikes store kunstnere og samtidig gjort den danske karibiske kolonien St. Thomas levende for oss.