torsdag 5. mai 2016

Anne Enright: Veien ved Boolavaun


Veien ved Boolavaun - Anne Enright Tone Formo

Den irske forfatteren Anne Enright skriver her om familien Madigan som samles til julefeiring hos moren og matriarken Rosaleen i en liten landsby i County Clare på vestkysten av Irland. Rosaleen var en svært pen og ressurssterk jente som giftet seg "under sin stand" med en snill og prektig mann. Han er død når historien utspiller seg. De fire barna hennes burde ha alle forutsetninger for å klare seg godt i verden - men de har alle sine spøkelser som får dem til å dukke under, hver på sin måte. Familien har klare dysfunksjonelle trekk.

Bokens første del: "Reise ut" åpner med Hanna, minstejenta som er 12 år. Storebror Dan har nettopp fortalt hjemme at han kommer til å ta prestekallet. Moren legger seg syk med stor dramatikk. Vi skjønner at dette er et virkemiddel hun ofte tar i bruk "Dette var ikke første gang moren valgte den horisontale løsningen". Vi får samtidig gjennom Hannas opplevelser en introduksjon til familien Madigan.

Så følger det avsnitt om hver av Madigan-barna og om Rosaleen. Vi møter Dan i New York, dvs. vi treffer først Billy og Greg fra det homoseksuelle miljøet som Dan etterhvert blir en del av. For Dan ble slett ikke prest, han reiste til New York, hadde forskjellige strøjobber, brukte sin sjarm til å nærme seg kunstnermiljøer,flyttet sammen med Isabelle, smakte på homsesex men vegrer seg veldig for å komme ut av skapet. Jeg får ikke noe særlig godt inntrykk av Dan, han virker følelseskald og beregnende, ikke minst i forhold til sine mannlige partnere.

Constance ble igjen i landsbyen i nærheten av Rosaleen. Hun er den eneste av barna som har et "vanlig" familieliv, giftet seg med Dessie og fikk mange barn som er voksne eller i tenårene. Dessie klarer seg godt og Constance har en snill mann og en økonomisk romslig tilværelse. Constance strever med fedme og prøver å gjøre familien sin og moren til lags. Men det mangler noe i liver hennes - hvor ble Constance selv av oppi alt dette?

Emmet har arbeidet med nødhjelp i alle år, i Kambodsja, i Juba, og i Segou hvor vi møter ham sammen med Alice. Men han er ikke egentlig tilfreds med dette arbeidet, det virker heller som en slags avlat - for hva? "Tjue år med å redde en verden som var like u-reddet". Emmet er den av barna som mest tydelig kjenner avstand til Rosaleen.

Hanna ble en ikke særlig vellykket skuespiller og dranker. Hun fikk en unge med Hugh, barnet forguder hun, men ikke nok med å ta tak i livet sitt.

Rosaleen selv er en svært spesiell mor. Hun er glad i barna sine - men like snar til å slenge ut kommentarer om dem som hun vet er sårende. Hun spiller gjerne den lidende rollen når det passer henne. Men nå vil hun samle familien rundt seg til jul.  Hun vil fortelle at hun vil selge huset som hun vet hun får gode penger for, og så skal hun flytte inn til Constance. Men er Rosaleen helt klar over hva hun gjør - har hun ikke blitt litt glemsom i det siste, er hun ved sine fulle fem?

Forberedelsene og selve julemiddagen blir i tråd med Madigan-familiens tradisjoner, en dash julemat og julestemning, gjenoppblussing av søskenkjærlighet og utblåsing av gamle feider og motsetninger mellom søsknene og mor og barn. Så kjører Rosaleen av gårde i den lille bilen sin for å gå på tur. Hun kommer ikke tilbake, og resten av boka handler om leteaksjonen - hvordan den virker inn på den enkelte både på selve juledagen og ikke minst etterpå.

Det som gjør dette til en fabelaktig bok er at Anne Enright klarer å skildre disse sammensatte menneskene med sine i beste fall middelmådige liv på en usentimental måte men likevel full av varme. Det er også bevegelse i personene. Noe skjer med Madigan-barna (og Rosaleen) under og etter leteaksjonen på juledagen. Det er små glimt av utvikling, nesten umerkelig, og det vil ikke snu opp/ned på livene deres, men kanskje trekke dem litt videre.

Språket i boken er og ledig. Anne Enright får sagt mye både gjennom konkrete beskrivelser av hendelsesforløp og gjennom observasjoner som f.eks. denne "Hun virket snill. Håret så forresten dyrt ut; hundre og femti pund minst, bare i luggen".

Det blir vel mere Enright på meg!

 

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar