Jeg så filmen "Saman er ein mindre aleine", men leste aldri boken. Det var en nydelig film som gjorde meg glad og varm. Denne boken har mange likhetstrekk - vi er i Paris, vi møter unge mennesker som lever nokså middelmådige liv og spenningen ligger i små, uventede hendelser.
Denne romanen er i tre deler som hver handler om en person som livet har stoppet litt opp for men som opplever å få sin tilværelse utfordret i møte med et menneske og kaster seg ut i livet på nytt. Det er ellers ingen sammenheng mellom historiene. Tror jeg da, jeg leste bare de to første. Anna Gavalda skriver lett og litt humoristisk med stor varme og innlevelse i personene hun har befolket sitt univers med.
Mathilde har kuttet ut kunsthistorie og lever i stedet av å skrive falske nettkommentarer for svogeren sin. Hun deler en liten leilighet med to andre jenter og de har nettopp pusset opp for en stor sum som hun skal overbringe huseieren men så glemmer hun igjen vesken sin. Katastrofe!!! Hun får hjelp av den litt ufikse og tjukke kokken Jean Baptiste og så er hun tilbake igjen i sin vanlige tilværelse - men var det ikke likevel noe med JB? Men hvordan skal hun finne ham igjen?
Yann fra Bretagne med en litt bondsk bakgrunn lever bra som selger og har kapret en flott dame, Melanie som er fra en litt finere familie og som er flink til å sette folk rundt seg på plass - bl.a. naboer som ikke har helt styr på barnevogn og hvor søplet skal plasseres og sånt. En dag er trappen sperret av et skap og Yann hjelper naboene Alice og Isaac å få det opp i leiligheten deres og får en sjokk-kur av gjestfrihet og varme som får ham inn på et helt annet spor i livet.
Så langt er alt greit, men dessverre, jeg blir likevel ikke helt berørt av det som skjer. Jeg får inntrykk av at Gavalda har konstruert disse historiene for å få frem noen poenger og for å skape en Feelgood stemning. Forfattere gjør jo slike ting, det er jobben deres, men for at det skal bli bra må personene våkne til eget liv og jeg opplever dessverre ikke at de gjør det. Bråkjekke Mathilde som blir forsagt og spak i jakten på sin kokk - jeg tror ikke helt på henne. Kjøkkenet til Alice og Isaac har så mye keramikk, kunstkataloger og kandelabre at de kunne ha gjort det bra som antikvariat, den fantastiske rødvinen produsert av venner på egen vingård - er det dette som har manglet i livet til Yann?
Jeg stoppet uten å ha lest siste del av romanen - ikke fordi den er dårlig, for det er den ikke men fordi jeg har andre bøker som jeg heller vil bruke tid på. Kanskje boken trenger å bearbeides av en filmregissør for å gjøre inntrykk på meg?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar