Gunstein Bakke: Havende

Da jeg begynte å lese denne boken ble jeg betatt av språket. Det er poetisk, lekende, malende og fullt av metaforer. Boken har tre parallelle historier som henger sammen rundt livet til kvinnen Julia Pastrana. Hun var født i en liten landsby i Mexico på 1800-tallet med en lidelse som ga henne kraftig skjeggvekst og et forstørret kjeveparti. Hun ble vist frem på varieteer og show over hele verden og i boken er hun høygravid og på reise i Russland. Når Julia døde ble kroppen balsamert og stoppet ut og fortsatt vist frem. Slik ble hun levebrødet for impresarioen og ektemannen både i livet og i døden. Liket hennes havnet i Norge.

I den andre fortellingen som foregår i nåtid (2013) møter vi journalisten Kira som følger overleveringen av Julias levninger til den meksikanske staten. Kira ble gravid etter en voldtekt og har til tross for omgivelsenes råd likevel bestemt seg for å bære frem barnet. Spesielt moren har engasjert seg kraftig i å få henne til å endre beslutning. Når vi møter Kira er hun høygravid.

I den tredje fortellingen møter vi Finn, en forhutlet type som lever på en søppelfylling i Groruddalen. En dag finner han en utstoppet kvinnekropp på fyllingen som han så på utstilling på Lunds tivoli en gang i sin ungdom. Han flytter kroppen inn i det skuret han bor i og får et slags personlig forhold til henne. Det ligger vel i kortene at dette kan være kroppen til Julia som seinere havnet på museum i Oslo.

Språket i boken bølger frem mellom disse fortellingen, og kan til tider være tungt å komme igjennom. Etterhvert blir jeg litt lei av alle metaforene og bildene, jeg sliter med å finne sammenhengen mellom bildene og fortellingen, eller kanskje vi skal si fortellingene. Men jeg blir likevel drevet videre i boken. Jeg synes den tar seg opp mot slutten når vi møter begge de høygravide kvinnene i fødselsøyeblikket. Der smelter historien sammen på en rørende og nokså spesiell måte. Fortellingen fra Groruddalen blir hengende litt på siden, synes jeg, men den forsvarer på en måte sitt eget liv likevel ved at den døde kvinnekroppen får en egen tilværelse nettopp i møte med et sted for død og forråtnelse.

Jeg ser at denne boken har fått flere aldeles strålende anmeldelser. Jeg er ikke like begeistret for den, jeg synes det til tider blir for mye språk og for lite innhold.