Nina Lykke: Nei og atter nei

Denne boken er på kortlisten til P2-lytternes romanpris. Det er en svært så satirisk roman om livet i middelklasse-Norge. Den nokså pertentlige lektoren Inger lever i et ytre sett vellykket ekteskap med den nesten like pertentlige byråkraten Jan. De har sex en gang i uken. Ingers største bekymring er hennes tenåringssønner som bare snakker til henne når de trenger penger og som ikke har lært å tørke seg bak slik at hun alltid må koke de møkkete trusene deres.

Jan har nettopp fått en avdelingsdirektørstilling i departementet. Hans 15 år yngre kollega Hanne er verpesyk - hun ønsker seg en partner og helst en hun kan legge egg med. Hun legger ut sine garn og Jan lar seg villig fange. Dette er mer spennende sex enn den ukentlige seansen hjemme! De holder det gående i halvannet år, men så må han etterhvert gjøre et valg. Han forteller det til Ingrid og legger det frem som et åpent dilemma. Men for henne er det ikke noe dilemma, det er et klart og greit brudd. Så følger vi trekantforholdet videre.

Ingrid etablerer en ny tilværelse. Hun finner ut at det er greit å klare seg uten mann og barn og legger opp til å leve det enkle liv som hun tar ut til det helt ekstreme. Jan er nå fanget i et nytt forhold der alt slett ikke er så spennende som før. Hanne er ikke lenger en fri fugl på jakt etter nye erobringer men en del av et parforhold der hun må kjempe mot å miste reviret sitt - i tillegg til at hun har fått to urenslige stesønner. Hun blir sur og gretten.  Det var ikke en sånn elskerinne Jan hadde sett for seg - kanskje er gresset grønnere et annet sted?  Dette blir etter hvert nokså vilt og ganske morsomt. Det kan minne litt om Fay Weldon i hennes velmaktsdager.

Boken veksler mellom de tre hovedpersonenes vinkling. Det fungerer veldig bra å møte de ulike forventningene de har til livet og til hverandre og se på hvilke måter de blir innfridd.

Jeg humret meg gjennom boken, men jeg kan likevel ikke si at den var en fulltreffer. Jeg savner noe positivt, en motvekt til satiren, en slags normalitet. Det er en god satirisk roman, men jeg undres likevel på hvorfor denne kom på kortlisten til fordel for noen andre gode norske romaner jeg har lest fra 2016.