Tommi Kinnunen: Lyset bak øynene

Jeg har tidligere lest Kinnunens "Der fire veier møtes". Vi møter her igjen den samme familien, men "Lyset bak øynene" er likevel en nokså frittstående fortsettelse og kan godt leses alene. "Der fire veier møtes" var bygd opp av 4 (såvidt jeg husker) fortellinger med hver sin hovedperson og vi fikk bygd opp dramatikken i den nokså spesielle familien fra flere kanter. Denne boken er også basert på flere fortellinger, men her veksler vi mellom de to hovedpersonene og beveger oss også frem og tilbake i tid.

Hovedpersonene er Helena, datteren til Lahja og Onni, og Tuomas, sønn av Johannes og Kaarina og Helenas nevø. De er begge to "annerledes". Helena mister synet som lite barn. Hun er svært flink til å klare seg men blir likevel sendt til Helsingfors på blindeskole der hun vokser opp  med etterhvert god kontroll på seg selv og synshemmingen sin men med en dyp ensomhet og lengsel etter familien som hun bare treffer i feriene. Tuomas oppdager tidlig i ungdommen at han er homofil. Det er ikke mulig å leve ut homofili på landsbygda i Finland på syttitallet og det er heller ikke så lett når han flytter til Helsingfors så han blir avspist med kortvarige, nedverdigende forhold.

I bakgrunnen har vi den på mange måter dysfunksjonelle familien. Tuomas foreldre er varme og kjærlige mennesker, men i bakgrunnen rår farmor Lahja som har innkapslet seg i et skall av kulde og hardhet. Gamlemor Maria, mor til Lahja som var en svært viktig matriark i "Der fire veier møtes" møter vi her bare som et svært gammelt menneske, Helenas mormor.

Det er noen sider ved boken som jeg liker svært godt. Jeg synes Kinnunen gir gode skildringer av barndomshjemmet (både Helena og Tuomas vokste opp i huset som farfar Onni bygde opp to ganger, før og etter krigen). Det fremstår både som et trygt hjem men også som et sted fult av bånd og stengsler. Tryggheten synes jeg kommer spesielt fint frem der vi møter Helena som jentunge der hun passer på lillebroren sin Johannes og beveger seg frimodig og sikkert rundt i huset fordi hun kjenner alt og vet hvor allting står. Boken utforsker ensomhet og utenforskap, spesielt hos Tuomas som ikke klarer å forsone seg med å være utenfor. Helt til han møter sin Osku og kan etablere noe som ligner på en liten familie.

Helena har for lengst forsonet seg med å være annerledes. Hun har hele livet jobbet hardt med å klare seg ute i samfunnet - teller skrittene mellom gatehjørnene, blindeskrift lærte hun raskt, hun har svært god kontroll over hverdagen. Hun finner kjærligheten også i ektemannen Kari og lever godt sammen med ham. De får ikke barn, og etter noen aborter er det noe som skurrer i forholdet. Når det skjærer seg helt har hun bare ensomheten igjen.

Jeg ble grepet av Helenas historie, men jeg klarer ikke helt å engasjere meg i Tuomas liv. Jeg vet ikke hvorfor. De mange sprangene i tid gjør den litt vanskelig å¨fordøye, og av en eller annen grunn blir dette mer vanskelig med Tuomas historie. Boken ikke blir en helhet for meg.