tirsdag 5. desember 2017

Katja Petrowska: Esther, kanskje



Denne forfatteren dukket opp da jeg googlet rundt to gode bøker jeg har lest om Øst-Tyskland under den kalde krigen: Uwe Tellkamps "Tårnet" og Eugen Ruges "Når lyset svinner". Dette er hennes debutroman. Skjønt jeg diskuterte flere ganger med meg selv om dette var en roman eller en selvbiografi. Til slutt landet jeg vel på at det kan forsvares å kalle det en roman.

Boken handler om en ung kvinne, Katja på jakt etter sin egen forhistorie. Katja Petrowskaja er født i Ukraina, i Kiev i 1970 og har bodd i Berlin siden 1999 og hennes bakgrunn er til forveksling lik hovedpersonens. Jeg synes hun klarer å holde en distanse mellom forfatteren Katja og bokens Katja gjennom hele romanen, selv om det er helt opplagt at materialet er fra hennes egen familie. Men boken handler i liten grad om forfatteren selv - hun blir speilet som viser oss alt det andre.

Katja sin bakgrunn er for det meste jødisk, så mange av hennes slektninger ble drept under jødeforfølgelsene under krigen. Selv var hun med da familien flyktet fra Kiev da tyskerne nærmet seg, og de klarte seg. Nesten alle jødene som befant seg i Kiev da tyskerne kom ble drept i den forferdelige massakren i Babi Jar. Katja kjenner deler av sin slekt og sin historie, men hun ønsker å utdype dette, få et mer helhetlig bilde ( for å bli et mer helhetlig menneske?). Hun intervjuer selvsagt nålevende familiemedlemmer, og så reiser hun. På kryss og tvers i det mangfoldige Øst-Europa. Byer som nå er polske, tyske, ukrainske, russiske. Hun bruker gamle fotografier, gatenavn, arkiver og noen ganger kommer hun også over folk som husker noen av hennes slektninger.

En grandonkel utførte et attentat mot enn tysk ambassaderåd i  Moskva i 1932 - hun finner arkivmateriale fra rettsaken som bringer lys over historien. Bokens tittel henspeiler på farens bestemor som kanskje het Esther - hvorfor vet ikke faren det sikkert? Jo, han har aldri kalt henne annet enn babusjka. "Esther" ble etterlatt i Kiev da familien reiste, hun var for skrøpelig og naboene skulle ta seg av henne. Dessuten skulle de snart komme tilbake.....  Historien om hvordan hun møtte tyskerne under BabiJar-massakren er uforglemmelig.

Mange av historiene kjenner Katja til fra før, men for oss er de nye, og alltid dukker det opp nye personer som er eller ikke er en del av slekten og tilsammen veves det et mangfoldig bilde av Katjas slekt. Det er det bare fragmenter, bildet blir aldri ferdig - bare større.

Av og til synes jeg at det er vanskelig å vite hvor forfatteren vil. Hva vil hun egentlig vise oss - leserne? Men så blir jeg likevel lokket videre i boken og det betyr ikke så mye, jeg er bare med på reisen.  Jeg likte tross alt å lese boken, den bidro til å fylle ut mitt bilde av Øst-Europa litt mer - et vell av folkegrupper, stadig skiftende grenser, sorg og savn som en del av alle familier.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar