Denne boka ble presentert på Sandnes bibliotek i kjølvannet av et Ferrante-foredrag ved «Sandnes Litt» i november. Boka viser en anned del av Italia og en annen tid, den er utgitt i 2010 som en samtidsroman.
«Stål» har, i likhet med Ferrante-kvartetten to jenter som hovedpersoner. Når den starter er jentene 13 år og bestevenninner. Anna er den skoleflinke med den svært samfunnsengasjert moren Sandra og broren Alessis som arbeider på stålverket. Fransesca er ikke like engasjert i skolearbeidet og får ingen oppfølging i det heller fra den kuede moren Rosa og den voldelige faren Ernesto. Allerede i åpningssekvensen blir vi presentert for Ernesto som spionerer på de to lettkledde jentene som leker på stranden. Han er seksuelt fascinert av sin vakre datter og tar ut følelsene i slag og spark mot datteren og i enda større grad mot Rosa.
Boka gir oss et bilde av det industrielle Italia der stålverket blir en nesten like viktig aktør som menneskene som er avhengig av det. Men likevel synes jeg nok undertrykking av kvinnene i det moderne Italia er et vel så viktig tema.
Fransesca og Anna har alltid vært bestevenninner, og i trettenårs alderen har de begge to utviklet seg til svært vakre ungjenter, noe de er svært bevisste på og dyrker. Deres vennskap har også sterke seksuelle undertoner, og etter hvert merker vi at Francesca sine følelser for Anna er mer enn vennskap. Anna blir også revet med, men er mere usikker på sine egne følelser. Så blir dette noe som skiller de to jentene i stedet for å forene dem.
Jentene har sine jevnaldrende beundrere som betrakter dem mer som sexobjekter eller trofeer enn som partnere. Men Fransesca trekker seg unna og Anna finner en som er eldre: Mattia, kameraten til Alessi som har vært i fengsel for væpnet ran.
Stålverket er ypperlig beskrevet, som byens ryggrad, som en kjempe med kolossale krefter og som en farlig arbeidsplass. Det er tryggheten i livet for de unge guttene som jobber der, men også en tvangstrøye, og for å holde ut det harde arbidet og all støyen og forurensningen ruser de seg på kokain
Drømmen om de mest sexy pornostjernene eller bardanserne holder dem oppe.
Men Alessi drømmer heller om sin ungdomskjærlighet,Elena som har kommet seg oppover i samfunnet, har reist vekk og fått en økonomisk utdanning og får en stilling i ledelsen i stålverket. Og nå kommer det nye tider, produksjonen flyttes til Asia, billige arbeidere fra Østeuropa står i kø for å få seg jobb.
På mange måter synes jeg at Alessi er en like interessant skikkelse som Anna og Fransesca. Han har egentlig en slags ryggrad, forakter faren som forlot en trygg jobb for å drive med all slags kriminalitet, støtter moren økonomisk og ønsker å passe på søsteren Anna. Men han lar seg styre av machokulturen, hans omsorg for Anna blir til terrorisering og han stjeler kabler for å selge kobber for å finansiere kokainbruken sin.
De to mødrene lider under hver sin mislykkede ektemann, men de har også det til felles at ingen av dem har mot til å stå imot enten det gjelder å ta ut skilsmisse eller å anmelde mishandling.
Forholdet mellom de to jentene er vakkert fremstilt og vi aner at for å komme videre i livet må de la være å definere seg selv i forhold til hvordan samfunnet (og machokulturen) betrakter en vakker kvinnekropp. Men da synes jeg at forfatterens beskrivelse av de andre jentene i boka blir svært problematisk. Når hun tar i bruk uttrykk som «burugler» og beskriver hvor "feite" de er eller andre nedsettende uttrykk om ansiktet eller kroppene deres synes jeg hun bidrar til å gjøre kvinnene til noe som skal defineres utfra skjønnhetskriterier. Det hadde vært forståelig hvis det ble lagt i munnen på noen av ungdommene, men det er den allvitende forfatteren som kommer med slike beskrivelser.
Totalt sett var det likevel en bok med viktige kvaliteter med et rystende innsyn i en machokultur som dessverre fortsatt er levende i en av Europas store kulturnasjoner.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar