Louise Erdrichs roman kjærlighetsmedisin ble utgitt på norsk på 80-tallet. Erdrich har bakgrunn i obijwe-indiandere og tyske innvandrere i Nord Dakota. Jeg ble svært fascinert av denne boken som handlet om indianere bosatt i reservater i nåtidens Nord Dakota, og det er også dette miljøet som preger det meste av romanene hun har skrevet. Bare noen få av dem er oversatt til norsk. Jeg har lest de fleste av romanene hennes. Denne er en av hennes tidligere bøker.
En rekke personer er gjengangere i mange av Louise Erdrich sine romaner men innar forskjellige roller. I denne er Fleur Pillager en av hovedpersonene, eller Four Souls som er et åndenavn hun har arvet fra moren. Fleur Pillager er en hjemsøkt sjel, utsatt for mange lidelser og med en ustoppelig hevntørst. Hun ble blant annet frastjålet barndomshjemmet sitt, frarøvet sin datter Lulu som hater henne. Nå vandrer hun gjennom villmarken mot den byen der han som lurte landområdene fra familien hennes bor. Hun søker og får tjeneste i huset hans og hva som skjer siden skal jeg ikke røpe.
En del av historien blir fortalt av den gamle Nanapush som bor i Fleurs hjemtrakter med sin kone Margareth Kashpaw som heller ikke er noen ungdom. De er begge svært markante personligheter, og Nanapush nages av sjalusi mot sin gamle fiende Shesheeb som han mistenker er ute etter Margareth. Og Nanapush ser det som sin viktigste oppgave å utrydde denne trusselen fra jordas overflate.
Den som ansetter Fleur er Polly Elizabeth, svigerinnen i huset, ugift og ensom. Hun forteller oss Fleurs utrolige historie fra byen.
Boken ender opp med en forrykende avslutning når Fleur kommer kjørende inn i reservatet i en stor, hvit bil med sin unge, nokså lyshudede sønn. Gammel gjeld blir oppgjort og roen kan igjen senke seg (tilsynelatende?) over reservatet.
Jeg synes dette er en helt enestående bok. Louse Erdrich vever sammen indianske myter og overlevinger, gamle skikker og nyere elendighet som rotløshet, misunnelse, alkoholisme og spillegalskap til en rik fortelling. Vi får en viss sympati med de fleste personlighetene i romanen, ikke minst med Fleur selv, midt i all hennes bitterhet og hevntørst.
Nanapush sine anstrengelser for å kverke sin gamle motstander og samtidig skjule det for Margareth er kostelig lesning. Det ene forsøket etter det andre faller i fisk, og på de verst tenkelige måter.
Polly Elisabeth har også en interessant utvikling gjennom boken. Ja, vi kommer til og med nærmere innpå hennes brutale og hensynsløse svoger, Fleur sin gamle fiende. Men på mange måter synes jeg likevel dette ble Nanapush og Margareth sin bok, og det hadde de fortjent.
Synd at denne boken ikke ble oversatt til norsk da den kom ut.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar