Jeg ble kjent med Katrine Marie Guldager sitt forfatterskap gjennom den lille novellesamlingen «København». Dette er noe helt annet, en roman om en dansk familie i tre generasjoner som foregår i løpet av noen måneder ved årtusenskiftet omtrent.
Romanen starter med bursdagsselskapet til Christian som fyller tre år. Det er et stort familieselskap og arrangeres som alle familieselskaper av den syttiårige Else som egentlig ikke direkte tilhører familien. Hennes storesøster var gift med Peter som er en svært sentral person i romanen. Vi fornemmer at det er sterke bånd og samtidig store motsetninger i denne familien. Peter Fischer er den eldste, en slags patriark. Han nages av minnene om da han avrettet en tyster under krigen. Hans største nåtidige problem er datteren Monique som har falt utenfor samfunnet, er alkoholist og sosialklient og holder seg unna faren.
Peter hadde to brødre som begge er døde, men vi møter deres ektefeller, barn og barnebarn. Jørgen er minister, han har en vakker kone og to små barn og er Vellykket. Jørgen skal alltid holde tale når familien er samlet. Men hvor mye av livet hans er lykke og hvor mye er en pen fasade? Hans bror Benny er arbeidsledig og enslig og blir sett litt ned på av resten av familien.
Henny og Birgitte er søstre. Henny arbeider som lærer. Hennes store kjærlighet var en musiker fra Gambia som er far til Emma, men etter noen gode år sammen forlot han dem og reiste tilbake til Afrika. Faren til Hennys sønn Sebastian er ute av bildet. Henny er den som aldri vil ta stilling, alt har to sider, det finnes ingen retning, ingen plan, hun går barna på nervene.
Emma lever i protest mot alt og alle, spesielt Henny og samfunnet, røyker mye marihuana og holder sammen med Ole. Sebastian hater at moren aldri kan ta stilling til noe og elsker den unge, gravide vikarlæreren.
Birgitte lever i kjernefamiliens sentrum med engelskmannen Reilly og sønnen Christian, og kan hun bare få Reilly med på å skaffe et sommerhus er lykken gjort.
Vi følger alle disse og flere til gjennom alle livets små og store utfordringer. Samtidig er det en ung mann som følger med og prøver å få kontakt med noen av dem uten å lyktes. Det er barnebarnet til tysteren som Peter tok livet av. Han har aldri fått vite noe av sine egne foreldre og øsker å få vite sannheten om sin farfar og hvorfor han måtte dø. Det er ikke sånn at noen av Fischerfamiloen direkte avviser ham, det er heller slik at han ikke finner inn til dem. De var ikke hjemme når han ringte på, de hadde ikke tid til å ta telefonen osv. Men selv er han sikker på at de har avvist ham brutalt.
Så dør Peter. Igjen samles familien, og igjen er det Else som holder selskapet, men nå er det i alle fall for sent for henne å få den plassen i Peters hjerte som hun alltid har ønsket seg.
Noen forhold holder på å gå i stykker, noen blir reparert. Jørgen er utbrent og må trekke seg fra ministerposten. Mislykkede Benny får en kjæreste med et lite barn og er kanskje den som har det best. Og til slutt dukker det frustrerte barnebarnet til tysteren opp og det blir en dramatisk scene. Men også nå faller brikkene på plass og livet går videre.
Det var mye bra i denne romanen, og gjennom de små scenene som blir avspilt i de mange familiegrupperingene i Fischerklanen kommer vi ganske godt inn på hver og en i klanen. Men det er kanskje noe jeg savner i boka. Jeg trodde en stund det var varme jeg savnet, men jeg synes nok at menneskene blir skildret med en slags ømhet. Jeg sitter igjen med en følelse av vemod, og at det er synd på alle disse personene som svirrer omkring og ofte gjør håpløse vurderinger og helt feile valg. Er det slik at forfatteren mangler tiltro til sine personer, at de skal klare seg i verden uten å tråkke for mye på seg selv og hverandre?
Men kanskje er det nettopp det mange av oss ikke klarer?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar