Lucy Barton i boka "Jeg heter Lucy Barton" vokste opp i total fattigdom i landsbyen Amgash i Illinois. Hun var den som kom seg ut av elendigheten og ble en suksessrik forfatter.
Denne romanen er laget som en rekke fortellinger fra samme område. Fortellinger som kan leses frittstående men som likevel har en løselig sammenheng. Vi møter også Lucy Barton igjen - enten gjennom folk som hun kjente eller er i slekt med eller som en lokal kjendis. I en av fortellingene kommer hun på besøk til broren sin som bor i det gamle huset de vokste opp i.
Åpningsfortellingen handler om Tommy Gyptill. Han var en velstående melkebonde men mistet hele gården i en brann. Han selv, kona og ungene overlevde og Tommy fikk for seg at brannen var et tegn fra Gud på at han skulle sette pris på det han var mest glad i. Han fikk seg jobb som vaktmester, ungene måtte gå på en skole sammen med fattige barn men de klarte å komme videre i livet. Nå er Tommy gammel og jobber fortsatt som vaktmester og han oppsøker Pete Barton (Lucy Bartons bror) som muligens var årsak til at brannen startet den gangen. Han møter Pete med en utstrakt hånd og noe godt kommer ut av dette møtet.
Patty Nicely i "Vindmøller" jobber som sosiallærer. Hun blir oppsøktpå kontoret av 15-årige Lila, niesen til Lucy Barton. Lila opptrer utfordrende - håner Patty fordi hun er barnløs og kaller henne "Fatty Patty". Da ser hun rødt og kaster Lila på dør etter å ha kalt henne "jævla pakk". I løpet av helgen får Patty samlet seg igjen. Hun drar på bokhandelen og kjøper Lucy Bartons nye bok. Hun besøker sin skrøpelige mor som fortsatt bor hjemme, hun ringer søsteren Linda og hun treffer sin gode venninne Angelina. Når mandagen kommer sender hun bud på Lila og når Lila kommer ber hun om unnskyldning for at hun kalte henne pakk. Pattys vennlighet får Lila til å våkne og de jobber sammen med å legge planer for Lilas videre skolegang.
Tommy og Patty - to hverdagshelter som hver på sin måte møter vanskelige situasjoner og krevende medmennesker med åpenhet og vennlighet. Hvis ikke slike mennesker finnes er jeg i alle fall glad for at Elizabeth Strout har funnet dem opp!
Men det er ikke vennlighet som dominerer - vi møter mennesker i fornedrende situasjoner og vi møter mennesker full av uforstand og fordommer. Økonomisk og kulturell fattigdom florerer. Bare av og til dukker det opp en vakker hestehov som presser seg gjennom asfalten. Men jeg blir like glad i de som faller igjennom - som ikke klarer seg, de som tar de feile valgene og som ikke vil ta imot en utstrakt hånd.
Så dukker altså Lucy Barton selv opp hos broren Pete som hun alltid har hatt et godt forhold til. Søsteren Vicky derimot ser på henne med forakt. Hun kommer også innom og Pete og Vicky begynner å prate om groteske hendelser fra deres barndom. Da får Lucy er angstanfall som gjør at de to må kjøre henne tilbake til storbyen. På veien begynner hun å komme til hektene igjen, men hendelsen avslører at selv ikke den vellykkede forfatteren Lucy Barton har sluppet unna barndomsopplevelsene sine.
Denne boken var en stor leseropplevelse - den beste jeg har lest av Elizabeth Strout. Jeg gleder meg til hennes neste bok.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar