Trevor Zahra: Nanna Genoveffas hemmelige liv

Denne fant jeg på et boksalg i Oslo i høst. Det er første gang jeg har kommet over en bok fra Malta, skrevet av en malteser. Vi var på Malta i fjor vår, et svært spesielt og spennende reisemål som jeg gjerne ville lese noe fra.

Forfatteren er visstnok en av de mestselgende forfatterne på Malta. Her skriver han dagboken til Nanna Genoveffa, bestemor til (den antagelig oppdiktede) Renzo Camilleri Manduca hvis far overleverer ham en bunke papirer på sitt dødsleie med beskjed om å brenne dem. Men istedet leser Renzo denne fornøyelige dagboken fra livet til en landsbykvinne i de øvre samfunnslag, og det er ikke en beretning som er i tråd med de strenge reglene som gjaldt for sømmelighet i det temmelig konservative samfunnet.

Romanen er altså skrevet som er samling med "autentiske" dagboksnotater. Den morløse Genoveffa er en lidenskapelig kvinne allerede i sin tidlige ungdomstid på klosterskolen og snur senere alle steiner som  kommer i veien for hennes valg av elskere, og så får hun også den mannen hun har utpekt som sin ektemann tross farens sterke motvilje og samfunnets forventninger om at pappa bestemmer.

Genoveffa forteller uten blygsel om sitt blomstrende kjærlighetsliv, både i og utenfor ekteskapet sitt. Nå var det ikke sånn at hun hadde utenomekteskapelige affærer mens hun var gift, men det var sannelig nok av dem både før og etter livet med Zanzu. Boken er morsom å lese og er også en fin presentasjon av dagliglivet på Malta på 30 - 60 tallet, et samfunn som virker forunderlig gammeldags og innelukket. 

Laila Stien: Hjem til jul

Laila Stien kommer fra Mo i Rana der jeg selv bodde på 70-tallet. Laila Stien skriver først og fremst noveller og hun debuterte før jeg flyttet fra Rana. Men den gangen kom hun ikke under leseradaren min. Jeg leste novellesamlingen "Over elva" for ikke så lenge siden og ble vilt begeistret, så jeg ble interessert i denne boka da den dukket opp på et salg fra bibliotekets lager. 

Denne samlingen snor seg rundt en venninnegjeng som bor på et udefinert sted på Østlandet. Jeg kjenner godt igjen skrivestilen hennes. Språket er veldig "rett på", ikke mye utenomsnakk der i gården. Vi er først på hyttetur i en nokså primitiv hytte med dårlige muligheter for oppvarming. Det er mest for at ektefellene skal få prøve å klare seg selv, for de er fremdeles gift. Senere blir det flere og flere ekteskap som blir oppløst. Den enslige Susanne som flytter inn i nabolaget er nok en pådriver når det gjelder ekteskapsoppløsning.

Den første novellen om hytteturen minnet meg om en hyttetur jeg var på selv, på fjellet i påsken like ved Mo i Rana med sprengkulde og en åpen peis som eneste brukbare varmekilde i den primitive hytten med utedo og enkle vinduer. Vi måtte fyre på skift hele natta for å unngå å fryse fordervet.Det er småpussige episoder med mye velkjent samlivs-problematikk. Vi ser kvinnene fra forskjellige sider og jeg liker å lese om de samme personene i flere noveller, jeg synes det gir de nokså enkle historiene mer tyngde.  Likevel synes jeg ikke novellene kommer noe særlig lengre enn å være noe jeg kan humre litt til og nikke gjenkjennende til. Så jeg ble litt skuffet, jeg synes nok det var adskillig mer dybde over novellene i "over elva". Jeg leste boka midt i desember pga tittelen, jeg kom i skade for å tro at dette var en julerelatert novellesamling, men det var bare den siste novellen som hadde bittelitt tilknytning til jula. Men det var jo ikke boka sin skyld.

Johan Harstad: Max, Mischa og tet-offensiven

Hovedpersonen Max i denne romanen er oppkalt etter Kar Marx. Søsteren Ulrikke var oppkalt etter Ulrike Meinhof, men når hun ikke lenger var et greit ideal forandret foreldrene stavemåten. Max' foreldre var kommunister og AKP'ere i Stavanger tidlig på 70-tallet. Senere ble de mindre rødglødende, særlig faren som gjør alvor av å utdanne seg til pilot. Når vi møter Max som barn har foreldrene akkurat bestemt seg for å flytte til USA, til Long Island. Faren vil få bedre lønns- og arbeidsvilkår som pilot i USA.

Romanen kan godt karakteriseres som en oppvekstroman. Max vokser opp i staten New York med en sterk følelse av å høre til et annet sted. Han overvinner vanskene, perfeksjonerer engelsken, lærer seg til og med å tenke på engelsk. Han begynner å svømme og får kameraten Mordecai. Guttene blir trukket inn i et aktivt skoleteatermiljø og det er det som kommer til å prege oppveksten hans og etterhvert yrkesvalg.

Så er det Mischa som Max treffer når han er i femtenårsalderen. Mischa er åtte år eldre enn ham og er allerede en etablert kunstner. Aldersforskjellen er et stort drawback de første årene, men får mindre og mindre betydning. For de to blir et par som holder sammen i årevis, helt til det begynner å skurre og Mischa trekker seg ut. Men i løpet av de årene de er sammen utvikler Mischa seg som kunstner og blir svært anerkjent og ettertraktet.

Tet-offensiven henspeiler på Max' store fascinasjon for Vietnamkrigen. Han begynte å se filmer om krigen allerede før han flyttet til USA. Han var særlig opptatt av  "Apocalypse Now". Ironisk nok var det ikke så mye den politiske bakgrunnen han var interessert i, den som hadde ført foreldrene sammen i deres felles engasjement i solidaritetbevegelsen. Det var mer de kunstneriske sidene ved filmen som opptok ham, og Vietnamkrigen nærmest som kultfenomen.  Denne interessen kommer han til å bære med seg gjennom ungdomstida, helt til han blir kjent med onkelen Ove eller Owen som han nå heter. Owen som reiste til USA for musikken, for å få en karriere som jazzpianist og til slutt havner i de amerikanske Vietnamstyrkene fordi det er den eneste måten han kan få fast arbeids- og oppholdstillatelse på. Så Owen har opplevd den krigen som Max bare har sett gjennom en kameralinse.

Owen har så stor plass i boka at han kunne godt ha fått en egen plass i boktittelen. Vi følger ham litt frem og tilbake i tida men får med både hans første år som jazzmusikker, neddykkingen til et liv som transportarbeider og fabrikkarbeider og hvordan han tilfeldigvis kommer til å få dele en svær leilighet midt i New York city, en leilighet som han til slutt får overta som leietaker til en overkommelig pris. Overkommelig for Owen fordi han har fått en merkelig karriere som musiker for et firma som arkiverer og selger alle slags musikkopptak til underholdningsbransjen.

Og dette blir det roman av. En roman som jeg av og til synes godt om og av og til blir lei av. Boken er for lang, jeg synes ikke den forsvarer sine 1082 sider. Noen ganger er det side opp og side ned med utlegninger over kunstretninger som følger Mischa sine arbeider, eller om filmhistoriske betraktninger. Dette blir ofte for mye av det gode. Språket er også av og til litt for oppstyltet, litt kjekt og akademisk og jeg vet ikke helt om det er Johan Harstad som snakker sånn eller unggutten Max. Kanskje det siste, for han skriver vel litt annerledes når han forteller fra Owens liv i 3. person.  Men jeg har bestemt meg for at jeg skal gjennom hele boka. Og så er det jo mye som fascinerer, ikke minst at det er en drivende god oppvekstskildring fra amerikansk forstadsmiljø. Jeg har ikke funnet ut hvor Harstad har kjennskapen sin fra dette miljøet fra, men det fungerer godt i romanen.

Det er flere interessante personskjebner her. Max sin far forlater familien for videre karriere og et annet, mer spennende og ungdommelig forhold, begge deler strander etter noen år. Max' mor klarer seg på et vis i en forstadsleilighet - hvorfor reiser hun ikke tilbake til Norge, tro? Kameraten Mordecai er et lysende skuespillertalent men har ikke noe stort talent for livet. Den som jeg synes vi får minst tak i er Mischa. Jeg skjønner Max sin fascinasjon for henne men hun omgir seg med et skall av noe betydningsfullt og jeg føler ikke at jeg kommer bakenfor det skallet. Jeg synes også forholdet mellom Max og Mischa rett og slett er litt tamt beskrevet, jeg kjenner ikke på noen erotikk mellom dem.

Den personen som ruver i boka er Max selv, han er både sår og ensom og rotløs og eplekjekk tenåring. Like omsorgsfull overfor mora som han er bitter og uforsonlig overfor faren. Han er en fremmed fugl i USA men bygger opp en slags amerikansk identitet som han lever videre med.

Mye godt i denne romanen, også noen svake sider og først og fremst trekker lengden ned.

Elizabeth Strout: Olive, again

Dette er Elizabeth Strouts andre bok om Olive Kitteridge. Den frittalende og litt beiske, matematikklæreren i småbyen Crosby i Maine er nå pensjonert og bor alene. Ektemannen Henry som hun hundset men likevel elsket døde på slutten av forrige bok. Oppbyggingen av boken er ellers den samme som i de andre bøkene jeg har lest av forfatteren. Gjennom en serie historier der hovedpersonen noen ganger har hovedrollen og andre ganger bare såvidt blir nevnt vever hun et bilde av Olive og det miljøet hun ferdes i.

Er Olive den samme? På noen måter er hun det. Forholdet til sønnen Christopher er ikke blitt lettere som vi opplever det når Chris kommer på julebesøk med sin andre kone Ann, deres lille sønn Henry og Ann sine to døtre. Det blir et vanskelig juleselskap og skylden for det kan nok deles ut nokså likt på mor og sønn.

Jack er også med, den rike enkemannen som av en eller annen grunn har lyst til å dele resten av livet med Olive. Og Olive er åpen for nye eventyr. Hun selger huset som hun og Henry fikk bygget med den fine utsikten mot havet og flytter inn i Jacks store villa. De får noen gode år sammen, og aner vi at Olive er blitt litt rundere i kantene på sine gamle dager?

I tillegg til at at vi møter mange interessante skjebner i Crosby følger vi Olive inn i alderdommen, alderdommen med sine forskjellige trivielle og ikke fullt så trivielle plager. Samlivet med Jack blir litt mer frynsete i kantene, begge to lengter vel litt tilbake til sine gamle liv med hver sin ektefelle, men de får likevel til et brukbart og nokså harmonisk forhold. Jack dør og Olive blir alene igjen, nå i Jacks store villa der hun ikke føler seg så tilpass. Et hjerteattakk setter henne tilbake, hun blir avhengig av hjemmehjelp og til slutt aksepterer hun at Chris får henne inn i en eldrebolig. Under over undre - Olive finner en "soulmate" der, Isabelle, og vi tar avskjed med Oliver Kitteridge, nå over 80 år. Det er noe som sier meg at det ikke blir flere bøker om henne.

Denne boka var fin å lese og jeg har stor sans for måten Elizabeth Strout skriver på. Olive er en figur som jeg ikke kan unngå å bli glad i trass i alle hennes feil. Jeg synes kanskje julebesøket til Christopher er et av  høydepunktene i boka. En annen var "Exiles" der vi møter brødrene Jimmy og Bob. Jimmy, den rike, flyttet til New York og hans kone avskyr barndomsbyen hans som pesten, den andre, Bob,  ble værende i Maine og hans kone er redd for storbyen. Både brødrene og ektefellene deres kjenner på ensomhet, hver på sin måte. Fantastisk skildret.

Likevel synes jeg ikke denne kommer helt opp mot den første boka om Olive Kitteridge. Kanskje har jeg ikke helt troen på at Christopher klarer å behandle moren med ømhet og respekt på hennes gamle dager, og så er det et sted der jeg synes forfatterens politiske holdninger blir litt for fremtredende og selv om jeg sympatiserer med holdningene synes jeg ikke de kler boka helt. 

Egentlig holder jeg Strouts forrige bok. "Anything is possible" for hennes beste. Der tegner hun et enda mer sammensatt bilde av en småby pålandsbygda i Maine og boka har såre undertoner og langt mer mørke enn bøkene om Olive Kitteridge, men også glimt av håp og forsoning.

Inger Bråtveit: Dette er også vatn

Denne boka fikk jeg av svigerdatteren min til jul. Hun bor i Suldal og kjenner forfatteren derfra. Den har ligget og ventet på meg og nå fant jeg ut at det passet å lese den.

Boka blir omtalt som en hybridroman og hva er nå det for noe?. Den har vel egentlig ikke noen gjennomgående handling men er en blanding av opplevelser til jeg-personen (henne selv? antagelig, for det meste, men kanskje ikke 100% - hva vet jeg) og refleksjoner hun gjør seg, noen ganger nesten i en essayistisk form. Men det er et gjennomgående tema og det er vann. Svømmeturer, ferier ved vann, fostervann, ubåten Kursk som er fanget under vannet. Vannet er både livgivende og livstruende.

Vi følger jeg - personen som forfatter, lærer, mor, stemor og ektefelle i noen faser av livet. Fødselen av hennes datter som mot slutten har blitt noen år. Også noen tilbakeblikk på hennes barndom gjennom noen bilder hun finner.

Hun blander også inn sitater og betraktninger rundt andre bøker. Jeg blir glad over gjensynet med Sommerboka av Tove Jansson fra Finland og Museum for betingelsesløs overgivelse av Dubravka Ugresic fra Kroatia.  Herta Müller og Nordal Grieg er også med og mange andre.

Dette høres nok nokså rart ut, og i begynnelsen lurte jeg nok også på hva hun ville med alt dette, men så lot jeg meg bare flyte med i bølgene. Da var det greit, og jeg kunne nok ha blitt der enda lenger. Fin bok!

Tara Westover: Noe tapt og noe vunnet

Jeg husker ikke riktig hvem som anbefalte meg denne boka, mulig det var en i litteraturgruppa som jeg går i. Jeg leser sjelden denne typen bøker (dvs historier fra virkeligheten) men ble litt interessert.

Tara Westover er en ung amerikansk forsker fra Idaho og dette er hennes egen historie. Tara er født i 1986 i en mormonerfamilie på en fjellgård eller vi kan kanskje kanskje heller si en søppelplass. Jeg hadde en oppfatning av at boka var et slags oppgjør med et pietistisk mormonermiljø, men Taras far skiller seg også ut fra mormonermiljøene i småbyene rundt og i nabostaten Utah. De fleste mormonere er frafalne i hans øyne.
Taras oppvekst er en oppvekst i fullstendig utenforskap. Alle barna til Gene og Faye (fiktive navn) er født hjemme, fødslene blir ikke registrert og foreldrene husker heller ikke fødselsdatoene og etterhvert heller ikke årstallet barna er født. De holder barna unna skolegang for såkalt hjemmeundervisning, men undervisningen er det knapt med den og går ikke stort lengre enn til grunnleggende leseferdigheter.

Taras far jobber med søppel, bilopphogging og skraphandel ved siden bygningsarbeid. Faye er urtekyndig og blir etter hvert presset av Gene til å operere som jordmor, vel og merke uten lisens eller formell utdannelse. Gene elsker nok barna sine men utsetter dem likevel stadig for livsfare der de må delta i bilopphogging og bygningsarbeid uten å bry seg om de mest grunnleggende sikkerhetsforanstaltninger. Og det går galt. Mange ganger. Alle barna opplever farefulle situasjoner og noen blir lemlestet eller får alvorlige hodeskader. Og siden sykehus er satans verk er det bare mammas urtehage som kan brukes ved tredjegradsforbrenninger og alvorlige kuttskader. Gene har også et imponerende våpenlager og organiserer et stort bensindepot når årtusenskiftet (Y2K - hvis det er noen som husker det?)  nærmer seg. Han blir litt skuffet når katastrofen uteblir.

Det er et sterkt familiesamhold i denne familien og det må det være når foreldrene har bygget opp et bilde for barna av at de er omgitt av et fiendtlig samfunn der de ikke kan stole på noen. Gene er svært opptatt av våpen men opptrer ikke selv voldelig. Det gjør derimot en av Taras eldre brødre Shawn som i likhet med faren antagelig har en bipolar lidelse. Etter han får en hodeskade begynner han å opptre voldelig, spesielt over kvinner. Foreldrene ser dette men griper ikke inn når det trengs.

Tara er et kunnskapstørst barn. Først i en alder av 17 år får hun kontakt med en undervisningsinstitusjon når hun klarer opptaksprøven på Brigham Young universitetet i nabostaten Utah. Selv om foreldrene er skeptiske lar de henne begynne.  Brigham Young er en undervisningsinstitusjon som er drevet av mormonere, så særlig revolusjonerende var ikke dette, men for Tara var det likevel et møte med verden, en verden som var fullstendig ukjent for henne. Det er der hun kommer til å spørre om betydningen av et ord som hun aldri har hørt før, og læreren og medelevene tror hun  holder dem for narr. Ordet er Holocaust. Hun få også høre om borgerrettsbevegelsen som var helt ukjent for henne. Gene er Holocaustfornekter og har sine oppfatninger om utryddelsen av jødene fra antisemittisk litteratur.

Taras liv som student er på den ene siden preget av hardt arbeid for å ta igjen all lærdommen hun har gått glipp av  i oppveksten, og hun oppnår enestående resultater som ender med et stipend til et universitet i Cambridge i England. På den andre siden prøver familien, særlig faren og Shawn å trekke henne tilbake til familien, ta avstand fra alt hun lærer i den andre tilværelsen og leve sitt liv i skyggen av farens rasistiske og fanatisk religiøse ideer.

Det er først helt mot slutten av boka vi opplever at Tara innser at hun må bryte kontakten med faren, hvis ikke han er villig til å vise henne respekt som et selvstendig menneske. Det koster henne all kontakt med moren og med alle søsknene bortsett fra de to andre som også har flyttet hjemmefra. Disse to lever i mormonermiljø men er relativt uavhengige av farens ekstreme fanatisme og tør derfor ha normal kontakt med søsteren sin.

Boka er svært godt skrevet. Kanskje ikke noe stort litterært mesterverk, men det er vakre passasjer der om fjellene hun er vokst opp under og hun er svært dyktig til å beskrive hvordan familiebåndene river og sliter i henne selv..  Det som kanskje gjør mest inntrykk på meg er nettopp dette - at hun ikke tar det bruddet med faren og broren tidligere og setter hardt mot hardt. Jeg husker når jeg selv gjorde opprør mot foreldrenes forventninger til hvordan livet mitt skulle være. Jeg valgte min vei og sto for den og det var det. Jeg hadde litt laber kontakt med foreldrene mine noen år, men det gikk seg til. Men dette var i hippietiden, det var normalt å gjøre opprør og jeg var ikke oppvokst i selvpålagt "mentalt slaveri" som Tara siterer fra Bob Marley.  Jeg får noen tanker når jeg leser dette om hva som kan skje med mennesker som vokser opp med en mur av fanatisme rundt seg, en mur som like gjerne kan komme fra en strøm av hatpropaganda fra sosiale media som fysisk isolasjon fra samfunnet.