Jeg husker ikke riktig hvem som anbefalte meg denne boka, mulig det var en i litteraturgruppa som jeg går i. Jeg leser sjelden denne typen bøker (dvs historier fra virkeligheten) men ble litt interessert.
Tara Westover er en ung amerikansk forsker fra Idaho og dette er hennes egen historie. Tara er født i 1986 i en mormonerfamilie på en fjellgård eller vi kan kanskje kanskje heller si en søppelplass. Jeg hadde en oppfatning av at boka var et slags oppgjør med et pietistisk mormonermiljø, men Taras far skiller seg også ut fra mormonermiljøene i småbyene rundt og i nabostaten Utah. De fleste mormonere er frafalne i hans øyne.
Taras oppvekst er en oppvekst i fullstendig utenforskap. Alle barna til Gene og Faye (fiktive navn) er født hjemme, fødslene blir ikke registrert og foreldrene husker heller ikke fødselsdatoene og etterhvert heller ikke årstallet barna er født. De holder barna unna skolegang for såkalt hjemmeundervisning, men undervisningen er det knapt med den og går ikke stort lengre enn til grunnleggende leseferdigheter.
Taras far jobber med søppel, bilopphogging og skraphandel ved siden bygningsarbeid. Faye er urtekyndig og blir etter hvert presset av Gene til å operere som jordmor, vel og merke uten lisens eller formell utdannelse. Gene elsker nok barna sine men utsetter dem likevel stadig for livsfare der de må delta i bilopphogging og bygningsarbeid uten å bry seg om de mest grunnleggende sikkerhetsforanstaltninger. Og det går galt. Mange ganger. Alle barna opplever farefulle situasjoner og noen blir lemlestet eller får alvorlige hodeskader. Og siden sykehus er satans verk er det bare mammas urtehage som kan brukes ved tredjegradsforbrenninger og alvorlige kuttskader. Gene har også et imponerende våpenlager og organiserer et stort bensindepot når årtusenskiftet (Y2K - hvis det er noen som husker det?) nærmer seg. Han blir litt skuffet når katastrofen uteblir.
Det er et sterkt familiesamhold i denne familien og det må det være når foreldrene har bygget opp et bilde for barna av at de er omgitt av et fiendtlig samfunn der de ikke kan stole på noen. Gene er svært opptatt av våpen men opptrer ikke selv voldelig. Det gjør derimot en av Taras eldre brødre Shawn som i likhet med faren antagelig har en bipolar lidelse. Etter han får en hodeskade begynner han å opptre voldelig, spesielt over kvinner. Foreldrene ser dette men griper ikke inn når det trengs.
Tara er et kunnskapstørst barn. Først i en alder av 17 år får hun kontakt med en undervisningsinstitusjon når hun klarer opptaksprøven på Brigham Young universitetet i nabostaten Utah. Selv om foreldrene er skeptiske lar de henne begynne. Brigham Young er en undervisningsinstitusjon som er drevet av mormonere, så særlig revolusjonerende var ikke dette, men for Tara var det likevel et møte med verden, en verden som var fullstendig ukjent for henne. Det er der hun kommer til å spørre om betydningen av et ord som hun aldri har hørt før, og læreren og medelevene tror hun holder dem for narr. Ordet er Holocaust. Hun få også høre om borgerrettsbevegelsen som var helt ukjent for henne. Gene er Holocaustfornekter og har sine oppfatninger om utryddelsen av jødene fra antisemittisk litteratur.
Taras liv som student er på den ene siden preget av hardt arbeid for å ta igjen all lærdommen hun har gått glipp av i oppveksten, og hun oppnår enestående resultater som ender med et stipend til et universitet i Cambridge i England. På den andre siden prøver familien, særlig faren og Shawn å trekke henne tilbake til familien, ta avstand fra alt hun lærer i den andre tilværelsen og leve sitt liv i skyggen av farens rasistiske og fanatisk religiøse ideer.
Det er først helt mot slutten av boka vi opplever at Tara innser at hun må bryte kontakten med faren, hvis ikke han er villig til å vise henne respekt som et selvstendig menneske. Det koster henne all kontakt med moren og med alle søsknene bortsett fra de to andre som også har flyttet hjemmefra. Disse to lever i mormonermiljø men er relativt uavhengige av farens ekstreme fanatisme og tør derfor ha normal kontakt med søsteren sin.
Boka er svært godt skrevet. Kanskje ikke noe stort litterært mesterverk, men det er vakre passasjer der om fjellene hun er vokst opp under og hun er svært dyktig til å beskrive hvordan familiebåndene river og sliter i henne selv.. Det som kanskje gjør mest inntrykk på meg er nettopp dette - at hun ikke tar det bruddet med faren og broren tidligere og setter hardt mot hardt. Jeg husker når jeg selv gjorde opprør mot foreldrenes forventninger til hvordan livet mitt skulle være. Jeg valgte min vei og sto for den og det var det. Jeg hadde litt laber kontakt med foreldrene mine noen år, men det gikk seg til. Men dette var i hippietiden, det var normalt å gjøre opprør og jeg var ikke oppvokst i selvpålagt "mentalt slaveri" som Tara siterer fra Bob Marley. Jeg får noen tanker når jeg leser dette om hva som kan skje med mennesker som vokser opp med en mur av fanatisme rundt seg, en mur som like gjerne kan komme fra en strøm av hatpropaganda fra sosiale media som fysisk isolasjon fra samfunnet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar