Elizabeth Strout: Olive, again

Dette er Elizabeth Strouts andre bok om Olive Kitteridge. Den frittalende og litt beiske, matematikklæreren i småbyen Crosby i Maine er nå pensjonert og bor alene. Ektemannen Henry som hun hundset men likevel elsket døde på slutten av forrige bok. Oppbyggingen av boken er ellers den samme som i de andre bøkene jeg har lest av forfatteren. Gjennom en serie historier der hovedpersonen noen ganger har hovedrollen og andre ganger bare såvidt blir nevnt vever hun et bilde av Olive og det miljøet hun ferdes i.

Er Olive den samme? På noen måter er hun det. Forholdet til sønnen Christopher er ikke blitt lettere som vi opplever det når Chris kommer på julebesøk med sin andre kone Ann, deres lille sønn Henry og Ann sine to døtre. Det blir et vanskelig juleselskap og skylden for det kan nok deles ut nokså likt på mor og sønn.

Jack er også med, den rike enkemannen som av en eller annen grunn har lyst til å dele resten av livet med Olive. Og Olive er åpen for nye eventyr. Hun selger huset som hun og Henry fikk bygget med den fine utsikten mot havet og flytter inn i Jacks store villa. De får noen gode år sammen, og aner vi at Olive er blitt litt rundere i kantene på sine gamle dager?

I tillegg til at at vi møter mange interessante skjebner i Crosby følger vi Olive inn i alderdommen, alderdommen med sine forskjellige trivielle og ikke fullt så trivielle plager. Samlivet med Jack blir litt mer frynsete i kantene, begge to lengter vel litt tilbake til sine gamle liv med hver sin ektefelle, men de får likevel til et brukbart og nokså harmonisk forhold. Jack dør og Olive blir alene igjen, nå i Jacks store villa der hun ikke føler seg så tilpass. Et hjerteattakk setter henne tilbake, hun blir avhengig av hjemmehjelp og til slutt aksepterer hun at Chris får henne inn i en eldrebolig. Under over undre - Olive finner en "soulmate" der, Isabelle, og vi tar avskjed med Oliver Kitteridge, nå over 80 år. Det er noe som sier meg at det ikke blir flere bøker om henne.

Denne boka var fin å lese og jeg har stor sans for måten Elizabeth Strout skriver på. Olive er en figur som jeg ikke kan unngå å bli glad i trass i alle hennes feil. Jeg synes kanskje julebesøket til Christopher er et av  høydepunktene i boka. En annen var "Exiles" der vi møter brødrene Jimmy og Bob. Jimmy, den rike, flyttet til New York og hans kone avskyr barndomsbyen hans som pesten, den andre, Bob,  ble værende i Maine og hans kone er redd for storbyen. Både brødrene og ektefellene deres kjenner på ensomhet, hver på sin måte. Fantastisk skildret.

Likevel synes jeg ikke denne kommer helt opp mot den første boka om Olive Kitteridge. Kanskje har jeg ikke helt troen på at Christopher klarer å behandle moren med ømhet og respekt på hennes gamle dager, og så er det et sted der jeg synes forfatterens politiske holdninger blir litt for fremtredende og selv om jeg sympatiserer med holdningene synes jeg ikke de kler boka helt. 

Egentlig holder jeg Strouts forrige bok. "Anything is possible" for hennes beste. Der tegner hun et enda mer sammensatt bilde av en småby pålandsbygda i Maine og boka har såre undertoner og langt mer mørke enn bøkene om Olive Kitteridge, men også glimt av håp og forsoning.