Hovedpersonen Max i denne romanen er oppkalt etter Kar Marx. Søsteren Ulrikke var oppkalt etter Ulrike Meinhof, men når hun ikke lenger var et greit ideal forandret foreldrene stavemåten. Max' foreldre var kommunister og AKP'ere i Stavanger tidlig på 70-tallet. Senere ble de mindre rødglødende, særlig faren som gjør alvor av å utdanne seg til pilot. Når vi møter Max som barn har foreldrene akkurat bestemt seg for å flytte til USA, til Long Island. Faren vil få bedre lønns- og arbeidsvilkår som pilot i USA.
Romanen kan godt karakteriseres som en oppvekstroman. Max vokser opp i staten New York med en sterk følelse av å høre til et annet sted. Han overvinner vanskene, perfeksjonerer engelsken, lærer seg til og med å tenke på engelsk. Han begynner å svømme og får kameraten Mordecai. Guttene blir trukket inn i et aktivt skoleteatermiljø og det er det som kommer til å prege oppveksten hans og etterhvert yrkesvalg.
Så er det Mischa som Max treffer når han er i femtenårsalderen. Mischa er åtte år eldre enn ham og er allerede en etablert kunstner. Aldersforskjellen er et stort drawback de første årene, men får mindre og mindre betydning. For de to blir et par som holder sammen i årevis, helt til det begynner å skurre og Mischa trekker seg ut. Men i løpet av de årene de er sammen utvikler Mischa seg som kunstner og blir svært anerkjent og ettertraktet.
Tet-offensiven henspeiler på Max' store fascinasjon for Vietnamkrigen. Han begynte å se filmer om krigen allerede før han flyttet til USA. Han var særlig opptatt av "Apocalypse Now". Ironisk nok var det ikke så mye den politiske bakgrunnen han var interessert i, den som hadde ført foreldrene sammen i deres felles engasjement i solidaritetbevegelsen. Det var mer de kunstneriske sidene ved filmen som opptok ham, og Vietnamkrigen nærmest som kultfenomen. Denne interessen kommer han til å bære med seg gjennom ungdomstida, helt til han blir kjent med onkelen Ove eller Owen som han nå heter. Owen som reiste til USA for musikken, for å få en karriere som jazzpianist og til slutt havner i de amerikanske Vietnamstyrkene fordi det er den eneste måten han kan få fast arbeids- og oppholdstillatelse på. Så Owen har opplevd den krigen som Max bare har sett gjennom en kameralinse.
Owen har så stor plass i boka at han kunne godt ha fått en egen plass i boktittelen. Vi følger ham litt frem og tilbake i tida men får med både hans første år som jazzmusikker, neddykkingen til et liv som transportarbeider og fabrikkarbeider og hvordan han tilfeldigvis kommer til å få dele en svær leilighet midt i New York city, en leilighet som han til slutt får overta som leietaker til en overkommelig pris. Overkommelig for Owen fordi han har fått en merkelig karriere som musiker for et firma som arkiverer og selger alle slags musikkopptak til underholdningsbransjen.
Og dette blir det roman av. En roman som jeg av og til synes godt om og av og til blir lei av. Boken er for lang, jeg synes ikke den forsvarer sine 1082 sider. Noen ganger er det side opp og side ned med utlegninger over kunstretninger som følger Mischa sine arbeider, eller om filmhistoriske betraktninger. Dette blir ofte for mye av det gode. Språket er også av og til litt for oppstyltet, litt kjekt og akademisk og jeg vet ikke helt om det er Johan Harstad som snakker sånn eller unggutten Max. Kanskje det siste, for han skriver vel litt annerledes når han forteller fra Owens liv i 3. person. Men jeg har bestemt meg for at jeg skal gjennom hele boka. Og så er det jo mye som fascinerer, ikke minst at det er en drivende god oppvekstskildring fra amerikansk forstadsmiljø. Jeg har ikke funnet ut hvor Harstad har kjennskapen sin fra dette miljøet fra, men det fungerer godt i romanen.
Det er flere interessante personskjebner her. Max sin far forlater familien for videre karriere og et annet, mer spennende og ungdommelig forhold, begge deler strander etter noen år. Max' mor klarer seg på et vis i en forstadsleilighet - hvorfor reiser hun ikke tilbake til Norge, tro? Kameraten Mordecai er et lysende skuespillertalent men har ikke noe stort talent for livet. Den som jeg synes vi får minst tak i er Mischa. Jeg skjønner Max sin fascinasjon for henne men hun omgir seg med et skall av noe betydningsfullt og jeg føler ikke at jeg kommer bakenfor det skallet. Jeg synes også forholdet mellom Max og Mischa rett og slett er litt tamt beskrevet, jeg kjenner ikke på noen erotikk mellom dem.
Den personen som ruver i boka er Max selv, han er både sår og ensom og rotløs og eplekjekk tenåring. Like omsorgsfull overfor mora som han er bitter og uforsonlig overfor faren. Han er en fremmed fugl i USA men bygger opp en slags amerikansk identitet som han lever videre med.
Mye godt i denne romanen, også noen svake sider og først og fremst trekker lengden ned.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar