Laila Stien kommer fra Mo i Rana der jeg selv bodde på 70-tallet. Laila Stien skriver først og fremst noveller og hun debuterte før jeg flyttet fra Rana. Men den gangen kom hun ikke under leseradaren min. Jeg leste novellesamlingen "Over elva" for ikke så lenge siden og ble vilt begeistret, så jeg ble interessert i denne boka da den dukket opp på et salg fra bibliotekets lager.
Denne samlingen snor seg rundt en venninnegjeng som bor på et udefinert sted på Østlandet. Jeg kjenner godt igjen skrivestilen hennes. Språket er veldig "rett på", ikke mye utenomsnakk der i gården. Vi er først på hyttetur i en nokså primitiv hytte med dårlige muligheter for oppvarming. Det er mest for at ektefellene skal få prøve å klare seg selv, for de er fremdeles gift. Senere blir det flere og flere ekteskap som blir oppløst. Den enslige Susanne som flytter inn i nabolaget er nok en pådriver når det gjelder ekteskapsoppløsning.
Den første novellen om hytteturen minnet meg om en hyttetur jeg var på selv, på fjellet i påsken like ved Mo i Rana med sprengkulde og en åpen peis som eneste brukbare varmekilde i den primitive hytten med utedo og enkle vinduer. Vi måtte fyre på skift hele natta for å unngå å fryse fordervet.Det er småpussige episoder med mye velkjent samlivs-problematikk. Vi ser kvinnene fra forskjellige sider og jeg liker å lese om de samme personene i flere noveller, jeg synes det gir de nokså enkle historiene mer tyngde. Likevel synes jeg ikke novellene kommer noe særlig lengre enn å være noe jeg kan humre litt til og nikke gjenkjennende til. Så jeg ble litt skuffet, jeg synes nok det var adskillig mer dybde over novellene i "over elva". Jeg leste boka midt i desember pga tittelen, jeg kom i skade for å tro at dette var en julerelatert novellesamling, men det var bare den siste novellen som hadde bittelitt tilknytning til jula. Men det var jo ikke boka sin skyld.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar