Nina Lykke: Full spredning

Elin er fastlege. Når vi møter henne har hun kjøpt en sammenleggbar lenestolseng på Ikea og har flyttet inn på legekontoret, sammen med sin fiktive samtalepartner, skjelettet Tore. Elin og Aksel har gått fra hverandre etter avsløringen om at hun har hatt et forhold til (den gifte) gammelkjæresten Bjørn i et år. I løpet av romanen følger vi hennes vei til det kom så langt. Skildringene av livet i boligfeltet "Grenda" der naboene kappes om å være mest politisk korrekt, ha de beste og mest inkluderende grillfestene og reise på de mest interessante utenlandsturene er tatt veldig på kornet. Aksel er snill og romslig og gjør alt Elin ber ham om - men han har bare en interesse - å gå på ski. Elin styrer hus og hjem og legekontor og avreagerer med store mengder vin hver kveld til HBO og Netflix.

Elin er tildels fornøyd med å være fastlege, men gjennom pasientene opplever hun også en grådighetskultur i samfunnet der folk vil ha alt uten å ta følgene som kan være barnefedme, diabetes, livsstilssykdommer og graviditet som kommer ubeleilig i forhold til en utenlandstur. Den dagen vi møter Elin tipper det litt over, hun kommer i skade for å si sin hjertens mening til et par av pasientene sine.

Men så dukker Bjørn opp, først som Facebook-venn. Han vil at de skal møtes. Og Elin går inn i det, selv om hun skjønner hvilken vei det går.  De møtes jevnlig i hennes mors gamle leilighet. Og for Elin er det lett å slutte å drikke, nå har hun fått et annet avhengighetsproblem.

Jeg har sett boka presentert som en roman full av humor, men jeg har også hørt noen samtaler med Nina Lykke om boka som ga et annet inntrykk. Og visst er det enkelte komiske episoder og mange gode perler i Elins samtaler med sin partner Tore, skjelettet med hatten. Men humoren er som oftest med et nokså skjevt smil. De drøyeste pasientmøtene virker som de kunne vært tatt rett ut av virkeligheten, og selv om jeg trekker på smilebåndet er det viktigere at de får meg til å tenke på hva slags samfunn vi har i dag, hva slags forventninger har vi nordmenn egentlig til livet - hva forventer vi av samfunnet og hva er vi villige til å gi selv?

Boka er skrevet som en jeg-fortelling og vi ser alt gjennom Elins øyne. Jeg får jo en viss sympati med henne midt oppi alt det hun roter seg borti, både drikkingen og forholdet til Bjørn. Men jeg synes også Elin virker som en skadet person. Den nå demente moren blir beskrevet som en person med sterke autistiske trekk som ikke var en særlig god omsorgsperson for Elin når hun vokste opp. Elin måtte for det meste klare seg selv og vokste opp til å bli både dyktig og selvstendig. Men hun har som voksen et stort behov for å kontrollere livet sitt (selv om hun ikke klarer det) og jeg ser noe av hennes forakt for svakhet hos pasientene sine som en reaksjon på at hun egentlig synes at alle mennesker burde klare det som hun har klart.

Men så detter livet hennes sammen likevel, og det er ikke godt å si hvordan det skal gå videre, særlig når jeg leste ferdig de siste sidene.

Kanskje ikke den beste romanen jeg har lest, men på mange måter nokså tankevekkende.