Nok en islandsk krim av en forfatter jeg ikke har lest fra før, men jeg er inne i en islandsk periode, så det er greit å bli kjent med flere forfattere.
Einar er en litt rufsete journalist som mot sin vilje er sendt til Akureyri fra hovedstaden. Akureyri ligger nord på Island og er den neststørste byen, men den er ikke stor og langt mer "provinsiell" enn Reykjavik. Nå er ikke Einar der for å skrive om forbrytelser, men som leser spør jeg meg selv: Kan det hende noe spennende i denne småbyen?
Og det kan det. En kvinne omkommer på et teambuildingsarrangement for godteriprodusenten "Namnam" (!!). Hun detter ut av raftingbåten, får et slag i hodet og drukner. Ulykke, eller? Samtidig forsvinner Skarphedinn, en ung gutt som hadde hovedrollen i et gammelt islandsk drama som ble satt opp av den videregående skolen i Akureyri. Han var en bemerkelsesverdig ung mann med et stort ego og et like stort jentetekke og svært opptatt av islandsk tradisjon.
Det er ikke disse sakene Einar skal dekke, han har en "Dagens spørsmål"-spalte, det er politiske debatter i fjerntliggende bygder på Vestlandet og så er det solskinnshistorier om hunden som forsvant og kom til rette igjen. Men Einar er en nysgjerrig sjel med nese for drama og lukter at mangt og meget ikke er som det gir seg ut for rundt de to mysteriene han kommer borti. En lokal politimann ser nytten av å ha en journalist rundt saken og da er Einar i gang, ikke akkurat med "License to kill" men en viss toleranse for å snakke med folk som politiet har i kikerten.
Det er mye som skiller denne boka fra Arnaldur Indridasson sine kriminalromaner. Der Erlendur er tenksom og til tider dyster og litt innadvendt er Einar pågående og rask på labben. Sammen med den lesbiske fotografen Joa klarer han å grave frem mye snusk både rundt godteriprodusenten og i ungdomsmiljøet i Akureyri. Det hele foregår til lyden av kjente og kjære låter fra 60 og 70-tallet (som Einar umulig kan ha opplevd selv?), og boka har med flust av sitater fra tekstene.
Det er en lett, humoristisk og noen ganger litt ironisk tone over boka. Den kunne ha blitt litt påtrengende om ikke Einar selv opptrer som en bunnhederlig person med et godt hjerte. Og sans for musikk. Bokas tittel er hentet fra Donovan-låten "Season of the witch" som jeg husker godt med Julie Driscoll, Brian Auger and the Trinity fra 1968. Den psykedeliske sangen passer godt til det dopbefengte miljøet som noen av ungdommene i boka tilhører og henspiller også på et heksekostyme som Skarphedinn hadde på seg på festen kvelden før han forsvant.
Det å ha en journalist som hovedperson i en krimroman skaper en del utfordringer sammenlignet med det å følge en etterforsker, men journalisten har også en viss frihet til å opptre utradisjonelt i kulissene som ikke en politietterforsker har. Jeg synes dette blir taklet greit i boka, men noen kameler må en svelge, ikke minst at Einar får lov til å være så lite produktiv i lengre perioder. På plussiden kan jeg også føre opp at jeg ble mer kjent med Akureyri og med islandske sagadrama. En grei historie, men sekseren fra Fedrelandsvennen er helt ufortjent!!
Ett lite stikk til oversettelsen: Hva er vitsen med å oversette tittelen til "Heksens tid" som ikke sier meg noe som helst, hvorfor ikke heller bruke det engelske "Season of the witch" som knytter det til den sangen som faktisk har en liten rolle i boka?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar