Shakars andre roman handler om arbeidet med forslaget til statsbudsjettet som kalles "gul bok" til det blir vedtatt. Kan det bli en god bok av et så tørt tema? Jeg hadde mine tvil, selv om jeg likte "Tante Ulrikkes vei" svært godt.
Mani, hovedpersonen, er ikke fra Stovner men fra en av høyblokkene på Haugenstua. Miljøet han kommer fra har mye til felles med miljøet han beskriver i den første romanen, men Mani er voksen, han har en mastergrad fra BI og har falt igjennom i mange jobbsøknader og han får heller ikke jobben i oppvekstdepartementet før den innstilte kandidaten trekker seg. Da blir jobben hans. Han blir hoppende glad, men begynnerlønna er dårlig. Kan han likevel klare å betale husleien på en byleilighet i et av Oslos bedre strøk? Kjæresten Meena som fortsatt studerer mener i alle fall det. Mani lar seg presse til å skrive leiekontrakt selv om han egentlig helst ville ha leid noe rimeligere og noe som faren kunne ha flyttet inn i også.
"Det er langt fra Haugenstua til Y-blokka" står det som et motto bakpå boka. Men Mani klarer seg likevel godt i Y-blokka. En del kulturelle utfordringer merker han jo, det tar tid å ta inn over seg at han som er fadderen hans og som han liker godt er homofil og en del av praten i kantina treffer ham ikke helt hjemme. Men Mani fikser jobben, han forstår sin rolle i dette arbeidet og innser at han er et viktig hjul i det store maskineriet som statsapparatet utgjør.
22.juli 2011 er Mani ikke på jobb, han er pålagt å ta ut en ukes ferie, men han opplever de første timenes redsel for at det kan være et attentat fra fundamentalistiske muslimer inntil meldingene fra Utøya vender opp ned på den teorien. Han har kollegaer som var nær eksplosjonen, han er med på restruktureringen av departementene, han legger ned blomster ved Domkirken. Dette er jobben hans, en stor del av livet hans
Da er det vel så mange utfordringer på hjemmeplanet. Han elsker Meena og hun elsker ham, men de har svært forskjellige forventninger til livet sammen. Meena er også vant til å ha god råd og Mani klarer ikke å involvere henne i den økonomiske situasjonen deres. Og så har Mani dårlig samvittighet for å la faren klare seg alene. Faren har vært drosjesjåfør men ble arbeidsufør etter han rygget på og skadet en liten gutt for mange år siden. Faren har tatt seg av Mani siden moren døde, har laget mat til han og vist ansvar og omsorg men er stadig engstelig og må snakke med Mani minst hver dag. Etter 22.juli er faren så engstelig for ham at han velger å flytte hjem.
Jeg synes romanen handler vel så mye om klasseforskjellene i de miljøene Mani ferdes i enn om utfordringer han møter i arbeidslivet. Ikke minst blir dette levende beskrevet når Manis far skal møte familien til Meena i et av rekkehusene på Høybråten for å snakke om bryllup. Familien klarer å ydmyke far og sønn på alle områder, høyblokken på Haugenstua, Manis jobb i byråkratiet, ja selv det at faren er den som lager maten blir snakket ned.
Vi møter også noen av Manis gamle venner fra oppveksten. Det har vært et litt belastet miljø - et par av dem er fortsatt på stoffkjøret. Manis beste venn Meedhi døde av en overdose og dukker opp i utallige flashbacks gjennom boka og på den måten gir uttrykk for Manis tungsinn. På mange måter opplever jeg veien fra Haugenstua til Y-blokka som veien ut av det belastede miljøet som Mani godt kunne ha blitt sittende fast i hvis ikke han hadde valgt å ta utdannelse og gå videre i livet.
Alt i alt synes jeg det har blitt en god roman selv om den mangler den spenstige fortellermåten fra "Tante Ulrikkes vei". Og Zeshan Shakar skal ha all ære for at han tør å skrive en roman der såpass mye av handlingen foregår på en arbeidsplass blant byråkrater og kommer så godt ut av det.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar