Jeg fant denne boken fra 2011 på en reise i Danmark i fjor. Jeg hadde ikke hørt om den men danskene oversetter mange flere islandske bøker enn vi gjør i Norge. Senere oppdaget jeg at den faktisk er oversatt til norsk, i 2015, og at den ble nominert til Nordisk råds litteraturpris i 2013.
Herbjørg Maria Bjørnsson er 80 år, har en sterkt fremskreden kreftsykdom og får sin pleie i en garasje hun har leid i Reykjavik. Hun har bestemt seg for å dø i tide til å bli kremert 14. desember 2009, derav bokas tittel. Mens hun venter anvender hun flittig sin nyinnkjøpte PC som hun gjerne bruker til intriger mot sin nærmeste familie. Ellers ser hun tilbake på sitt svært begivenhetsfulle liv.
Herra som hun kalles ble født på en av øyene i Breidafjorden på Island. Moren var av øyfolket, faren sønn av en islandsk politiker og diplomat som i 1944 ble Islands første president. Boka er diktet på bakgrunn av virkelige personers liv og skjebne.
Det er en storartet roman, full av hendelser og kontraster. Et sted forteller hun om sin mormor som ble 100 år at hun aldri kom til å sette sine bein på fastlandet. Med fastlandet menes her Islands fastland! Mens Herra selv flakket mellom Island, Danmark, Tyskland, Argentina og USA for å nevne noen steder hun har oppholdt seg. Farfaren var en sindig politiker og tilhørte Islands intellektuelle elite mens faren ble glødende inspirert av Hitlers nazipropaganda og vervet seg til tjeneste som tysk soldat på Østfronten under krigen.
Herra selv vokser opp på øyene i Breidafjorden med sin mor og sin mormor. Når hun er 7 år finner faren ut at han likevel vil gifte seg med moren som han forlot like etter at Herra var unnfanget. Så flytter de til København til Herras farfar og farmor. Krigen kommer til Danmark, farfar og farmor reiser tilbake til Island, faren verver seg og etterlater moren i en tjeneste i Lübeck der det ikke er plass til Herra. Hun får bo hos en familie på Amrum, en av de frisiske øyene. På Amrum har hun det trygt og ganske godt, men etter et år henter faren henne i et mislykket forsøk på å samle familien og hjelpe Herra og moren i "trygghet". Det blir litt av en trygghet, de kommer bort fra hverandre og Herra er alene i et krigsherjet, nazistisk Tyskland. I årene frem til krigen er over flakker hun alene omkring i Tyskland og Polen. Hun er 16 år når freden kommer og har sett mer død og elendighet enn de fleste, ikke minst i kjølvannet av krigen, når freden kom til mennene mens krigen mot kvinnene startet for fullt.
Når hun kommer hjem til Island i 1945 har hun vanskelig for å finne seg til rette i et land som er blitt amerikanisert og som ikke har følt krigen på kroppen slik hun har. Faren kommer også men må gå "under jorden" med sin nazihistorie. Så reiser far og datter til Argentina der de prøver å finne et utkomme. Hun får sitt første barn, en datter som tragisk nok dør i en trafikkulykke. Ellers kommer Herra til å gifte seg tre ganger, har et utall av elskere og får 3 sønner. Sønner som hun gladelig overlater i andres varetekt for å smake mer av livet, bl.a. under et opphold i Hamburg på 60-tallet der hun omgås noen langhårede musikere fra Liverpool.
Boka hopper frem og tilbake i tid mellom 2009 og fortiden, men det er ikke vanskelig å følge med på hvor og når vi befinner oss. Det er store deler av Herra sitt liv vi ikke får vite noe særlig om, men vi skjønner at hun til dels blir dradd mot opplevelser ute i verden og dels til det barske, kalde og strevsomme livet på øya. Hun har ofte bitende analyser av islandsk lynne og levemåte, blant annen når hun påstår at grunnen til at det islandske språket har holdt seg så godt gjennom århundreder er at islendingene foretrekker tausheten, at de derfor ikke bruker opp språket sitt. Men samtidig elsker hun sitt hjemland.
Noe av det som gjør denne boka så god er at Hallgrimur Helgason skriver like lett og ledig om Herras liv som fiskerkone på en islandsk gård som om livet på den varme argentinske pampasen. Snart befinner vi oss i ambassadørboligen i København, snart er vi i en liten landsby på en av de frisiske øyer snart venter vi på Hamburg Hauptbanhof sammen med Herra på at toget fra Lübeck skal ankomme med hennes mor. I store deler av boka flakker vi rundt i en slags apokalyptisk krigstilværelse med nedbrente og nedbombede byer og landsbyer og soldater eller partisaner som ligger på lur overalt. Men alle stedene vi reiser til er like levende og godt beskrevet så jeg ser det for meg, nesten som om jeg så det på kino.
Jeg måtte bruke litt tid på boka for det var som å følge med på en lang, dramatisk reise. Det var grenser for hvor mye dramatikk jeg orket å ta inn av gangen. Men til tross for de mange hårreisende og nesten usannsynlige opplevelsene klarer forfatteren å gjøre dette troverdig.
Denne boka vil jeg virkelig anbefale til de som tåler å lese om all brutaliteten under krigen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar