Disse tre kortromanene/langnovellene er skrevet av den amerikanske forfatteren Mary Gordon. Jeg har lest en del av hennes bøker. Kvinners altoppslukende kjærlighet er vel kanskje et felles tema i de tre langnovellene.
Hovedpersonen i den første er fraskilt, har to barn og har de siste to årene levd sammen med den katolske presten Clement. De arbeider sammen i et senter for vanskeligstilte kvinner. Tidligere levde Clement i et slags kloster som nå er nedlagt pga. mangel på nyrekruttering. Hun er hans første og eneste kjærlighetshistorie og eneste seksuelle erfaring. De har det godt sammen, men hun er hele tiden redd for at nettopp hans uskyld, hans mangel på erfaring skal gjøre ham til et lett bytte for andre, mer attraktive kvinner.
Den andre hovedpersonen har bodd sammen med Lauro i fem år. Selv er hun psykiater og jobber med autistiske og tildels sterkt traumatiserte barn. Hun kommer fra en tysk-jødisk familie som kom til England før krigen. Hun har vært gift tre ganger og har to barn. Hun mener selv hun har hatt lett for å "gå lei av" menn, men med Lauro er det annerledes. Lauro er en italiensk journalist som stort sett jobber i urolige områder, krigssoner, steder med opprør og revolusjon. I lange perioder lever de sammen i hennes leilighet i London. Så blir han urolig og vil ut på nye oppdrag. Når hun føler Lauros uro oppmuntrer hun ham til å reise, men når han er borte er hun likevel svæt redd for at det skal skje ham noe.
Den tredje langnovellen starter på et tog fra Milano til Torino. Et ungt par, han er amerikansk, hun er fra Nigeria, og så er moren hans med. Hennes familie flyktet fra Biafrakrigen i 1969. Vi tror kanskje at dette skal bli et tema, men i stedet dannes historien rundt moren. More har levd i USA siden hun ble sendt dit som 15-åring for å redde henne fra skam. Og hvilken skam? Hun hadde inngått en selvmordspakt med sin 16-årige kjæreste. Hun fikk kalde føtter og trakk seg i siste øyeblikk. Han gjennomførte selvmordet. Omgivelsene holdt henne ansvarlig for kjærestens død. Sannsynligvis gjorde ikke hennes kjærlige og oppofrende far det, men sendte henne likevel vekk for å beskytte henne. Hun så ham aldri igjen, fascistene tok over i Italia og faren døde under en arrestasjon. Hun har aldri fortalt noen om skammen, men levd et svært rolig og nokså innadvendt liv, som mor og som hustru til en mann som var både kjærlig og god.
Sønnen og den kommende svigerdatteren har invitert henne med for å se sitt barndomsland igjen. På et plan skal hun oppleve Italia sammen med dem, på et annet gjennomgår hun sin barndom, hennes altoppslukende kjærlighet til den unge Leo, forholdet mellom dem og alt som skjedde siden.
Jeg føler at den siste langnovellen gir boka et kjempeløft. Det er rystende å lese om hvordan hun som pur ung jente lar seg dupere av den nokså nevrotiske og egoistiske Leo. Han prøver å holde henne nede, hun skriver bedre dikt enn ham, det har han vondt for å takle. Han kritiserer henne stadig vekk, det er tydelig at han lot sine egne problemer gå ut over henne. Og så vil han dra henne med i døden. Det er nesten uforståelig at omgivelsene hennes kunne behandle henne som "skyldig" i denne saken, men dette var Italia og det var på 1920-tallet. Resten av livet hennes lever hun mentalt som en eneboer selv om Hun får et ikke så unormalt liv i USA , ytre sett, i en familie som først er velstående men mister alle pengene sine i depresjonen. Hun gifter seg nærmest av nød med en ung butikkeier som faller helt for den vakre jenta. Men på innsiden lever hun som en eneboer, som om hun er død. Hun får to sønner og hun tar seg av mann og barn på en pliktoppfyllende men neste ukjærlig måte. Vi følger henne til det tårnet utenfor Torino der Leo tok sitt liv.
Den siste langnovellen gir rom for mange refleksjoner om liv og død, hukommelse, tilgivelse og glemsel og de andre to var også gode å lese. Det er kvinner i hovedrollen i alle historiene, men settingen og plot'et er likevel svært forskjellige. Hvis jeg skal komme med en innvending er at det skjer svært lite i historiene, av og til savner jeg litt handling, litt dramatikk. Dette var hennes første novellesamling. Den siste, "The liar's wife" har jeg også lest og jeg likte den bedre, den hadde litt mer drama, mer bevegelse.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar