Ida Jessen: Doktor Bagges anagrammer

Jeg leste forløperen til denne romanen,  «En ny tid» ,for flere år siden. Den handlet om 23 år gamle Lilly som i 1904  kommer til den lille stasjonsbyen Thyregod på Jylland for å undervise på friskolen. Hun reiser fra en ulykkelig kjærlighetshistorie. I Thyregod fatter legen Vigand Bagge interesse for henne. Han er mange år eldre enn henne (husker ikke akkurat hvor mange). Etter kort tid gifter de seg. Vi hører ikke mer før Vigand 23 år senere ligger på det siste. Resten av boken handler om Lillys tilværelse som enke og endelig fri fra den samme Vigand som hun hadde et vanskelig samliv med.

Nå er det Vigand sin tur. Boken foregår i løpet av hans siste år. Han har en dødelig kreftsykdom og er smertelig klar over det. Han snakker ikke med noen om det, spesielt ikke med sin kone som ellers prøver å finne en positiv måte å håndtere samlivet på. Han utfører sin legegjerning med stor iver og omsorg for sine pasienter. Om nettene skriver han en slags dagboksnotater om sitt liv, sin fortid og sitt ekteskap når han ikke lager anagrammer som han har en særlig forkjærlighet for. Han nærer en stor beundring for sin far som fremtrer som en tyrannisk far og ektemann, og han har like stor forakt for sin mor.

Doktor Bagge behandler sin ektefelle nedlatende og svarer som regel negativt på hennes forslag og ideer. Likevel aner vi en slags beundring, ja kanskje til og med kjærlighet som såvidt kommer fram helt på det siste sammen med en ikke helt ubegrunnet dårlig samvittighet.

Er da doktor Bagge et dårlig menneske? Nja, det finnes godt i mannen også, selv om det er godt gjemt. Ikke minst i omsorgen for sine pasienter og for levekårene på den jyske landsbygda. Til og med i forholdet til Lilly kan det finnes spor av omsorg, og når en legger til at mannen i hele sin barndom må ha vært kuet av sin beiske far og det skakkjørte ekteskapet til foreldrene kommer han nok bedre ut av det enn ved første bekjentskap. 

Det er et litt brutalt men godt portrett som blir tegnet av doktoren. Selv klarer jeg ikke se boken uavhengig av «En ny tid», så jeg er usikker på hvordan den står seg helt alene. Jeg blir nødt til å lese den første boka om igjen, kjenner jeg.

Det er en kort roman, bare 150 sider, men det ligger mye stoff på disse sidene og det er en helstøpt roman.

Jeg har etter hvert lest mange bøker av Ida Jessen, og de har vært alt mellom gode og glimrende. De fleste har jeg kommet over i Danmark, det er dessverre ikke så mange som er oversatt til norsk. Men det er virkelig ikke noe problem å lese dem på dansk, det burde flere prøve!