Noen bøker er sånn at jeg ikke vil at de skal slutte og dette er en slik bok. Dette er debutromanen til Maria Broberg Hun er født i 1977 i Piteå i Västerbotten og bor nå i småbyen Sorsele, også i Västerbotten. I boka er Sorsele det nærmeste tettstedet, så forfatteren kjenner miljøet hun skriver om.
Håkan er godt voksen og sliter med minnet om lillebrorens død for mange, mange år siden, et dødsfall som han mener seg ansvarlig for. I resten av boken får vi høre om hendelsene som fant sted og på mange måter forårsaket dette dødsfallet.
Vi begynner i 1948 når 17-åringen Assar treffer på Margareta på landhandelen. Hun er det vakreste han kan tenke seg og han forelsker seg hodestups i henne, en kjærlighet som skal vare hele livet.
Margareta har flyttet til bygda sammen med musikeren Hebbe. Som hun sier det selv: Hebbe reddet henne fra sult og elendighet da hun var 17, for kanskje 10 år siden
Margreta og Hebbe har ingen barn. De lever i en slags fordragelighet men har ikke noe seksuelt forhold. Vi får ikke vite hvorfor. Kanskje er Hebbe homofil? Kanskje har han noen fysiske forhindringer? Når Assar nærmer seg tjue har Margreta og Assar et kort, intenst forhold, men så viser Margareta ham bort og han reiser til byen. Margareta blir gravid og Hebbe tar seg av sønnen Håkan som det skulle være hans egen. Håkan vokser opp med en stefar som han elsker og ser opp til, og Hebbe er en ordentlig farsfigur for ham.
Når Hebbe dør blir det tungt for Margareta å klare seg alene. Hun får hjelp av samen Lars. De blir et par og får en sønn, Nilas, men Lars vil ikke bo fast sammen med Margareta, han har en liten reinflokk og vil leve som reindriftssame en del av tiden. Håkan er glad i lillebroren sin.
Margareta er ensom og skriver til Assar og ber ham om å komme. De gjenopptar forholdet, og til slutt bestemmer Margareta seg for å overlate Nilas til Lars, la Håkan klare seg alene og flytte med Assar til byen.
Men midt i reiseforberedelsene blir Nilas borte. Lua hans blir funnet like ved elva, ellers er det ingen som vet noe. Det blir noen forhør, men ingen blir kjent skyldig i noe som helst. På folkemunne blir likevel Lars mistenkt for å ha ansvar for at Nilas har druknet.
Mange år senere er det noen som finner de nedgravde restene av Nilas i en myr og historien kommer opp til overflaten igjen. Håkan er nå en middelaldrende mann. Hans samboer Petra er mye yngre og hun finner seg ikke i alle fortielsene lenger. Vi får til slutt vite hva som skjedde den gangen da Nilas var en liten, forskremt pjokk, Håkan en halvvoksen gutt på vei til å utdanne seg, spille fotball og komme seg oppover i livet og Margreta klar til å begynne på et nytt liv.
Det er ikke først og fremst historien som fenger her, det er heller måten den blir fortalt på. Maria Broberg bruker mye dialekt, og det kler fortellingen svært godt. Jeg føler nesten at jeg går inn i naturen og området hun beskriver. Det er noen sterke personskildringer, både av Assar med sin altoppslukende kjærlighet og av Håkan og hans oppvekst. Hebbe får vi bare et vagt, men mest positivt inntrykk av. Og så er det Margareta, da. Hun blir stående som en person med dype, mørke sider men også i det lyset hun utstråler og som Assar faller for.
Jeg vet ikke hva som gjorde at jeg likte denne boka så godt. På en måte minner den meg om turene vi tok til Sverige de årene jeg bodde i Mo i Rana, gjennom byer som Lycksele, Strømsund og Umeå og gjennom den nordsvenske "gläsbygden". Jeg kjenner igjen skogene, myrene, vannene og myggen om sommeren. Jeg synes også Broberg får frem fortielsen og tausheten som tar et godt kvelertak på hovedpersonene i boka.
Jeg kunne godt tenkt meg å få vite mer om Margareta og om Hebbe, men nå ble dette heller Håkan sin bok og det er helt greit. Håper Marie Broberg skriver flere romaner.
Når blir den oversatt til norsk?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar