Nora Ikstena: Morsmelk

Jeg leste en anmeldelse av denne boka og fikk lyst til å prøve den. Forfatteren er fra Latvia og boka spenner over hele perioden Latvia er en republikk i Sovjetunionen. Boka beskriver et mor og datter-forhold. Men moren er selv en datter, født under krigen, oktober 1944 når sovjetsoldatene frigjør Latvia fra nazistene, pakket inn i en koffert av sin mor som gjemmer seg i et skap fra de samme sovjetsoldatene når de lemlester mannen hennes og sender ham i fangeleir. Etter noen år gifter hun seg igjen. Stefaren blir en farsfigur for den eldste av hovedpersonene og senere en morfar for hennes datter.

Moren blir tidlig glad i bøker og er fast bestem på å utdanne seg til lege, og det gjennomfører hun også og blir en dyktig gynekolog. Hun blir gravid som 25-åring men nekter å amme barnet sitt og forsvinner i fem dager. I mellomtiden har mormor sørget for melkepulver og det blir mormor og stemorfar som opptrer som foreldre i de første leveårene. Morsmelk og melk blir brukt gjennomgående som metaforer for liv og varme gjennom hele boka

Mor er en urolig sjel og er vitebegjærlig, et typisk forskersinn, Når hun forlater barnet sitt er det fordi hun tror det er best for datteren, hun har ingen tro på sine evner som mor. Hun er ingen åpen opposisjonell, men nekter å underordne seg de sovjetiske normene og ufriheten. Hun klarer stort sett å unngå konfrontasjoner men ikke alltid, og slik blir hun fratatt en forskerstilling med utsikter til videreutdanning i Leningrad. Hun må nå ta til takke med en underordnet  jobb ved et lokalt legekontor.

Datteren klarer seg godt i livet, til tross for det hjerteskjærende savnet av sin mors nærhet. Hun har det bra hos sine besteforeldre som elsker henne som om hun var datteren deres. Men når moren  mister jobben og må reise til en småby for å jobbe der vil hun ha med seg datteren sin som nå er ni år. Det blir en hjerteskjærende avskjed med mormor og stemorfar, selv om hun får besøke dem ofte.

Det blir et tøft liv for de begge, på hver sin måte. Gradvis tilpasser de seg til hverandre, mor og datter. Morskjærligheten er dypt innkapslet og har vondt for å slippe opp til overflaten, men den er der. Men så må datteren ofte klare seg selv, moren har lange vakter og går helt opp i jobben. Rollene byttes langsomt, det blir datteren som viser omsorg for sin plagede mor. Noe mottar hun også, moren forteller henne om det som de ikke lærer på skolen - om kvinneliv og fødsler, om det hun henter ut fra verdenslitteraturen, om at det fantes en latvisk stat en gang.

Livet går videre. Datteren må melde seg inn i Komsomol, ungdomsorganisasjonen. Det er pliktarbeid på kollektivbrukene om sommeren. Stadig overvåking, og datteren blir flere ganger konfrontert med morens eksentriske iv og synspunkter. 

Moren sliter med vissheten om at de lever i et diktatur, kjenner frihetslengselen og får ikke gjort noe med den. Hun er ofte deprimert og har en dragning mot døden. Likevel har hun glede av livet sammen med datteren.

Når datteren reiser hjemmefra for å få videreutdanning faller moren sammen. De blir vanskeligere og vanskeligere å klare å jobbe for fullt. Tilslutt tar hun en overdose, blir reddet men tvangsinnlegges på psykiatrisk sykehus i en periode.

Datteren får mer og mer sympati for opposisjonen. I siste kapitel deltar datteren i kjeden av mennesker som står hånd i hånd gjennom de tre baltiske landene. Moren klarer ikke å gå ut av rommet for å være med på å markere veien mot den nye friheten og kort tid etter dør hun.

Dette var en usedvanlig vakker bok. Den er fortalt i et nydelig språk. En av de fineste scenene er der hvor mor og datter går til elva for å bade nakne i forsommervarmen. Moren motvillig "Men da hun kom ut i vannet sa hun: varmt som melk." Det er ømhet og savn, mangel på (eller fortrengt) morskjærlighet. Nysgjerrighet på livets mysterier. Og et tidsbildet av livet i Latvia gjennom 45 år. 

Jeg må også si noe om strukturen i boka. Annet hvert kapittel fortelles av mor og datter. De kan nen ganger handle om samme begivenheter, men ikke så ofte, for de lever på mange måter i hver sin verden og er opptatt av forskjellige saker. I begynnelsen var dette litt forvirrende, men når jeg ble vant til det syntes jeg det bare satte et annet perspektivet på både avstanden og nærheten mellom de to.