Bernhard Schlink: Olga

 

Det oversettes alt for lite tyskspråklig litteratur til norsk! Denne romanen er skrevet av forfatteren til "Høytleseren" som det ble laget en veldig god film av. Vi får Olgas historie fra begynnelsen av 1900-tallet til hennes død i 1971 med et etterspill. Olga kommer fra en fattig familie. Hun blir tidlig foreldreløs og vokser opp hos en bestemor som tar seg av henne av plikt, ikke av kjærlighet. Herbert er sønn av en godseier. Olga, Herbert og Herberts lillesøster Viktoria blir venner, trass i klasseforskjellen, kanskje fordi de alle tre er "outsidere" på skolen. 

Olga er skoleflink og får vite at hun har sjanse til å komme inn på lærerakademiet hvis hun klarer å få gode resultater. Det er hennes sjanse i livet og hun tar den. Veronikas fremtid er å bli godt gift. Herberts er å overta driften av godset. Men Herbert har helt andre planer. Han er en urolig sjel og drømmer om å reise langt og mye, om å oppnå det uoppnåelige, om å nå det uendelige.  Viktoria blir gift, Herbert og Olga henger sammen og gradvis forstår de at de er forelsket i hverandre. Herberts foreldre er selvsagt imot forholdet. Herbert har en liten arv etter en tante og dette og Olgas eventuelle lærerinntekt kunne de kanskje ha levd på. Men Herbert elsker sine drømmer høyere enn han elsker Olga og reiser ut i verden. 

Olga får sin lærerutdanning og finner en jobb. Herbert reiser til Tysk Sydvest-Afrika der han slåss mot innfødte opprørere.  Hjemme igjen hviler han ut hos Olga som har tatt til seg en foreldreløs gutt, Eik. Olga deler ikke Herberts entusiasme for krigshandlingene i Afrika. Men Herbert legger ut på nye eventyr, Argentina blir det neste. Der blir han alvorlig syk uten å ha nådd Andesfjellene. Neste reise går til Karelen der han opplever sommer, høst og vinter og igjen opplever tøffe tak.

Det blir flere reiser, overalt på kloden og hele tiden med Tysklands globale interesser i tankene Og når han er hjemom i Tyskland er det først og fremst Olga han oppsøker. Så blir han opptatt av Arktis, av å finne Nordøstpassasjen. Han begynner å planlegge en ekspedisjon og reiser rundt for å samle støtte til den. Herbert får sin  ekspedisjon, men den blir hans bane, han kommer aldri tilbake og ingen finner spor etter ham i isødet.

Nazistene overtar Tyskland. Eik blir oppslukt av nazismen til Olgas fortvilelse. Selv mister hun hørselen etter en infeksjon og må slutte som lærer, hun kunne nok likevel ikke ha fortsatt under naziregiment. Men hun lærer seg å lese på munnen og flytter til en mindre landsby der hun lever av å sy for folk. Så kommer østfronten nærmere og hun flykter vestover sammen med andre til hun ender opp i en liten by ved Elben. Nå er hun blitt pensjonist og hun sper på pensjonen ved å sy for en familie.

Så langt er det en forfatterstemme som gir oss Olgas historie. Annen del av boka fortelles av sønnen i huset der hun jobber som syerske. Han og Olga utvikler et nært forhold og hun forteller ham både om sitt liv, om forholdet til Herbert og alle reisene hans. Når sønnen blir voksen er kontakten mer sporadisk, inntil han får beskjed om at Olga ligger på sykehuset etter  ha blitt alvorlig skadd under en eksplosjon. Han besøker henne på dødsleiet, og når hun dør viser det seg at hun har gjort ham til enearving. 

Det er ingen stor formue han arver, men pengene kommer godt med når han mange år senere får vite at det befinner seg en liten samling med brev fra Olga på et antikvariat i Tromsø. Han reiser til Tromsø og kjøper brevene.

i tredje del av boka går vi gjennom alle brevene. Nesten alle er brev som Olga skrev til Herberte etter han la ut på ekspedisjonen, selv når hun visste at han helt sikkert var død. På denne måten blir Olgas historie komplettert.

Det er mye fint ved denne boka. Den er beskrevet som "En besettende historie om kjærlighet og savn". Men kanskje den handler like mye om å leve videre til tross for svik og savn? Det svakeste partiet synes jeg er den delen der gutten Ferdinand forteller om "frøken Rinke". I utgangspunktet en god ide å gi oss en annen synsvinkel, men det er akkurat som om Olga blekner bort i denne delen, synes jeg. Pussig at Olga selv skriver i et av sine siste brev at Ferdinand en god gutt, men litt kjedelig. Da er det mer kraft over den siste delen med alle brevene, den gir oss mer av Olgas indre liv.