Boka starter friskt: 4 kvinnelige fallskjermhoppere i omsydde bunader kaster seg ut i et felles hopp i starten på Ekstremsportveko på Voss. En av disse treffer bakken altfor fort. Det skal vise seg at noen har tuklet med fallskjermutstyret til Veslemøy Liland.
Journalisten Agnes Tveit kjenner noen av de fire venninnene fra sine skoledager. Hun har nylig flyttet fra Oslo med VG-jobb til hjemstedet og lokalavisa sammen med den prektige samboeren Fredrik. De ser for seg å stifte familie og Voss må vel være et bra sted for unger å vokse opp? Agnes nærmer seg 40 og skal hun får barn bør det skje snart.
Jeg syntes begynnelsen var nokså haltende til tross for den spektakulære innledningen. Språket virket litt uferdig og skolestilaktig og jeg var nær ved å levere boka inn ulest. Men jeg ga den en sjanse, og etter en stund syntes jeg den ble mer engasjerende.
Intrigen i boka handler mye om relasjoner, både i nåtid og i fortid. En ung kollega fra avisa blir satt på å dekke saka, men Agnes engasjerer seg likevel. Men sitt kjennskap til miljøet klarer hun å nøste opp en del svært interessante hendelser som kan være relevante for oppklaringen. Det viser seg at det er flere som kan ha hatt grunn til å ta livet av Veslemøy. Hevn? Sjalusi? Utpressing? Ektemannen er jo alltid en kandidat, og var nå forholdet mellom de fire venninnene så bra som alle tror? Agnes oppdager en gammel voldtektssak, og hvordan var det nå legeerklæringen som dekket over Veslemøys epilepsi som nesten ingen kjente til.
Redaktøren av lokalavisa vil ikke at Agnes skal jobbe med saka, men det blir nok Agnes sin gravejournalistikk kombinert med hennes kjennskap til noen av de involverte som avslører bakgrunnen for fallskjermmordet og hvem som utførte det. Samtidig dras vi tett innpå Agnes sitt privatliv. Hun er en heltinne med stort pågangsmot og med stor evne til å gjøre en rekke dårlige personlige valg.
Til tross for at det ble i overkant mye om Agnes sitt samliv likte jeg at hun kom så tett på. Bortsett fra innledningen og avslutningen er hele boka er skrevet ut fra Agnes sitt perspektiv, riktignok i 3. person men sånn at vi får alle vurderinger og beskrivelser av personer og relasjoner sett fra hennes ståsted. Dette gjør at handlingen blir litt langsom og omstendelig, men jeg synes det fungerer bra, på en måte sørger det for å holde alle de mange trådene samlet.
Det passer godt å legge handlingen til Voss, bygde/småby-miljøet er fint skildret og i det hele tatt legger Fuglehaug ut en kabal med svært mange interessante personer og relasjoner. Dessverre synes jeg det blir litt for mange, vi kunne gjerne gått litt mer innpå noen av dem. Det er også en del stereotypier: Den dumme redaktøren som ikke vil bruke den dyktigste journalisten til en så sensasjonell sak, de gamle "gutta boys" som legger et lokk over gamle hendelser av hensyn til slekt og venner, den gamle lett senile bestemoren som kan komme med gullkorn i klare øyeblikk. Men det er en del originalt stoff også, og oppklaringen er på ingen måte opplagt. Men når den først kommer blir det avsluttende kapitlet nokså forutsigbart, i alle fall tenkte jeg meg at det ville ende på den måten.
Nok godt stoff her til at jeg kan tenke meg å lese oppfølgeren også - Tonedød
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar