"Det var en rytme i tilværelsen". Slik møter vi Paula når hun er i 12-13årsalderen. Hun bor sammen med hjemmeværende mor, far som jobber på regnskapskontor, storesøster Elisabeth som går på Kristelig Gymnas, lillebror Lasse og bestevenninnen Karen. Paula er svært opptatt av tilværelsens rytmer, de trygge, kjente rutinene i hverdagen og ved de store høytidene, farmor og farfar som kommer på besøk fra Østfold, turene i skogen om sommeren og på ski om vinteren. Somrene i ei hytte i Østfold eller på Rødøy hos den strenge mormoren. Samværet med Karen som kommer fra en svært så annerledes familie, de er ikke kristne, faren er lærer og spiller gitar.
Men Paula har noe annet inni seg - en vulkan, en dragning mot noe større, bedre eller verre, noe stort som utfordrer verden og som berører henne. Av og til må hun oppsøke denne trangen, det kan være følelsene hun får når hun blåser på et stearinlys når alle de voksne lukker øynene og hører på søndagsgudtjenesten i radioen eller det å gå alene til skøytebanen om kvelden og danse piruetter på isen. Slike ting oppleves som ukristelige og litt forbudte.
Familien har noen utfordringer i dagliglivet. Elisabeth strever med matematikken og det går ikke bedre enn at hun stryker til avsluttende eksamen. Og faren mener at han er lite verdsatt på jobben, han burde få lønnsøking, han drømmer om en bedre bil. Men når Paula tilfeldigvis oppdager at moren rett og slett skriver usant om tilværelsen deres i brevene hennes til mormor blir Paulas opplevelse av det trygge familielivet snudd helt på hodet. Og i sommerferien hos mormor på Rødøy finner hun flere brev og ser at dette ikke bare er en glipp men et mønster.
For Paula betyr dette flere ting - for det første kan ikke moren være fornøyd med det livet de lever, med Paula, med Elisabeth, med ektemannen, de er ikke bra nok, livet deres er ikke bra nok. For det andre blir det trygge livet hun har levd bare en kulisse, hvordan kan de voksne holde ut å bry seg med slike småligheter som de har løyet om? Og hvordan kan hun forholde seg til dem?
Paulas finner nye steder for å utfolde sin trang til overskridelse av hverdagslivet. Lytte til en gammel radio hun har funnet om natten under dyna så ingen kan høre det. Eller ligge på ryggen i en gamme pram som ligger fortøyd ved fjorden. Hun har mange tanker som svirrer i hodet og hun kan i alle fall ikke snakke med noen voksne om dette ettersom det viktigste av alt der i familien er å opprettholde fasaden.
Faren melder Paula blir opp til konfirmasjonsundervisning (uten å spørre henne), men Paula er ikke sikker på at hun tror på Gud, hvordan kan hun da konfirmere seg? Men hvordan kan hun la det være når mor og far og farmor og farfar og mormor tar det som en selvfølge? Paula skal konfirmeres til våren når hun er femten år. Så får hun hjelp fra uventet hånd til å takle dilemmaet rundt konfirmasjonen. Det er faktisk et menneske som ser henne. Men vil dette hjelpe henne videre i livet?
Vigdis Hjorth skriver om en ungpikes inn med stor innsikt. Hele boka er skrevet ut fra Paulas ståsted, vi blir ikke kjent med noen av de andre personene utenom gjennom det Paula opplever. Men det er ikke Paulas stemme vi hører, vi hører henne gjennom den allvitende forfatteren. Vigdis Hjorth sine tolkninger av en ung jentes tanker og følelser er kunne aldri ha kommet fra en tenåring selv, til det er de altfor voksne og modne. Dette er på ingen måte noen innvending mot boka, tvert imot. Det fungere svært bra for å la oss forstå tyngden av det som Paula opplever. Men et par ganger synes jeg nok forfatterens stemme blir litt overtydelig.
Jeg synes ellers at Vigdis Hjorth omhandler tanker om tro og tvil på en svært fin måte i denne boka, gjennom Paulas skyldfølelse over å glede seg over en hestesko og noen firkløver, hennes nokså dype tanker om meningen med livet og hennes diskusjoner med presten.
De siste bøkene jeg leste av Vigdis Hjorth var "Arv og miljø" og "Er mor død?". Flotte romaner, men jeg synes det er bra at hun her utforsker et helt annen tema.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar