Jeg fikk først høre om St. Kilda i boka "Atlas over fjerne øyer" av Judith Schalansky, boka som forteller om " femti øyer jeg aldri har vært på og aldri kommer til". Den åpner jo for mange nye fortellinger, som denne!
St. Kilda er en liten øygruppe utenfor Skottland, et godt stykke vestover fra Hebridene. Disse øyene var bebodd inntil 1930. Øyene har en spektakulær natur med høye klipper og er svært vanskelig tilgjengelig. Det finnes bare en eneste noenlunde trygg havn der. Befolkningen (som visstnok hadde sterke nordiske innslag) livnærte seg på sauehold, litt poteter, fiske og fuglefangst og etterhvert noe salg av tweed og av andre håndverksprodukter til turister. Utover de fastboende var det ansatt en prest og en sykepleier, begge på åremål. Hele vinteren var det så godt som umulig for båter å legge til. Et hardt liv, og selv om en del av innbyggerne var sterkt knyttet til øya og den fantastiske naturen ble det en gradvis avfolkning og forgubbing. Til slutt innså de gjenværende 40 øyboerne at det ikke var forsvarlig å bli boende og de fikk hjelp fra staten til å etablere seg ulike steder på fastlandet. Nå er øyene ubebodd.
Dette er jo en utrolig historie i seg selv. Når jeg fant denne romanen på en reise i Skottland syntes jeg det virket utrolig kult med en roman med handlingen lagt til St. Kilda, så den havnet på min Kindle og nå har jeg lest den.
Boka fortelles som tilbakeblikk fra 1940-41. Den tidligere øyboer Chrissie Gillies forteller til sin 13-årige datter Rachel Anne om begivenhetene på St. Kilda 1927-31. Og soldaten Fred Lawson er i tysk fangenskap i Frankrike, senere på flukt til Spania og forteller i tankene til sin elskede Chrissie om de samme begivenhetene sett fra hans side.
Styrken i boka er fortellingene fra St. Kilda, om naturen og det barske livet der. Om når øyboerne henger i reip utenfor stupbratte fjellsider for å fange sjøfugl som er en vesentlig del av vintermaten. Om arbeidet ved vevstolene for å lage tweed som er deres viktigste valuta. Om ceilidh, om salmesang og kirkegang, om samhold og om nabosladder. På en måte gir nok Gifford et nesten romantisk skjær til beskrivelsen av livet på St. Kilda, men hun legger heller ikke fingrene imellom. Hun forteller om gamle og helsefarlige skikker som drepte mange spedbarn i flere generasjoner, om menn som falt i døden fra klippene og om en blindtarmbetennelse som tok liv fordi det var nesten umulig å få båtskyss til fastlandet.
Gløden og innlevelsen er sterk i de partiene som handler om livet på øyene, særlig det som dreier seg om dagliglivet og om naturen. Kjærlighetshistorien blir litt mindre interessant synes jeg, den blir litt for forutsigbar og opplagt. Beskrivelsen av en britisk soldats flukt gjennom Frankrike etter slaget ved Dunkerque og den franske undergrunnsbevegelsen er interessant som historiefortelling, men jeg synes heller ikke den blir en levende romanfortelling. Fred Lawson blir en litt endimensjonal karakter.
Bruken av flere fortellere og tilbakeblikk kan fungere bra i en roman, men i denne boka synes jeg den ødelegger alle muligheter til spenning om hva som kommer til å skje i kjærlighetshistorien siden fasiten er lagt på forhånd. I det hele tatt synes jeg ikke dette er en veldig god roman. Det er likevel uhyre interessant historisk og kulturhistorisk lesestoff, derfor var boka absolutt verdt å lese.
Og for to dager siden var jeg på Sola Strikkefestival og hørte et foredrag av Ingeborg Lura om hennes årelange arbeid med ull og ullkvaliteter. Hun fortalte bl.a. om en tur til St. Kilda for å hente ull fra Soay-sauer, en forvillet tamsaurase som holder til der og har klart seg helt på egen hånd siden 1930. Hun hadde prøver av Soay-ulla ved siden av ullprøver fra mange andre saueraser. Det ble jo for meg et flott punktum for denne boka!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar