Denne boken kom jeg over i en bokhandel i Malmö. Jeg hadde ikke hørt om den eller om forfatteren som visstnok er en svært kjent kulturpersonlighet i Sverige med flere kjente kulturfolk i slekten. Han har en populær blogg og leder TV-program. I denne boka har han skrevet om sitt forhold til sin alkoholiserte mor. Den ble lansert som roman, men jeg ser den mer som en selvbiografisk beretning.
En sommerdag kjører Alex og de to brødrene hans til familietorpet i Värmland for å hente deres døddrukne mor Lisette og få henne innlagt på en avrusningsklinikk. Etter 30 år med mer eller mindre konstant drikking aksepterer Lisette endelig å ta behandling. Men hun nekter å snakke med Alex. Det er fordi det var Alex som først snakket til henne om hennes alkoholisme i klartekst - det tålte hun ikke.
Gjennom tilbakeblikk helt fra Alex tidlige barndom danner det seg et bilde av Lisette som en kvinne som velger alkoholen fremfor samlivet med mann og omsorgen for barna. Og hun får lov til å gjøre det, hennes mye eldre ektemann beskytter henne og tar aldri opp kampen. Sønnene hennes tilegner seg en måte å leve på som dekker over for morens forsømmelser - men denne fortrengningen driver også inn i dem selv.
Helt mot slutten av boka går Alex inn på om det kan være forhold i Lisettes bakgrunn som har fått henne til å gå inn i denne omtåkede tilværelsen og til å vise sønnene sine slik kulde og avvisning som hun ofte gjør. Han finner flere spor hennes oppvekst og i ekteskapet med en mye eldre mann, men dette blir likevel ikke det viktigste i denne boka.
Det som gjør boka svært lesverdig er Schulman sin åpne og nesten nakne fremstilling av det såre forholdet mellom mor og sønn opp gjennom årene. Han legger ikke fingrene imellom når han beskriver hvordan moren svikter dem, men likevel bryter han ikke ned hennes verdighet som menneske. Og han virker svært ærlig i beskrivelsene av sine egne reaksjoner og hvordan han i alle årene lot være å konfrontere henne.
Helt mot slutten av livet har Lisette et par tørrlagte år. Mor og sønn får noen gode stunder sammen, uten at det på noen måte veier opp for alt som har skjedd. Det blir ikke noen forsoning og tilgivelse, men likevel en slags fredelig avrunding.
Jeg synes boka var svært lesverdig. For meg ble det ikke først og fremst en avsløring av familieforholdene til en kjendis, det ble mer et dypdykk i hva fortrengning av alkoholisme gjennom et helt liv kan gjøre med et menneske, med en hel familie.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar