Denne boken fikk en strålende anmeldelse i "Bok i P2" og det var vel grunnen til at den havnet på min Kindle (på engelsk). Det viste seg å være en tynn flis av en bok, nærmest en kortroman. Jeg klager av og til over at bøker er for lange. Denne var kort, men det var likevel som om den inneholdt lang mer enn det som var nedskrevet.
Vi er sørøst i Irland, jeg tror det er i 1981 for det er noe snakk om noen som dør i fengsel og det skal nok dreie seg om sultestreiken i Nord Irland som foregikk i 1981. Dette er likevel nokså lang fra handlingen i boka. Ei lita jente er på vei sammen med sin far til noen som skal ta seg av henne for en periode, antagelig i forbindelse med at det skal komme enda en ny baby i huset. Slektninger? Fjerne bekjente? Uten at det blir sagt veldig tydelig virker det etter hvert som det er en av morens søstre hun skal bo hos. Hvor lenge vet verken jenta eller leserne.
De ankommer familien Kinsella. Jenta blir innlosjert. Faren gir utrykk for bekymring for om hun kommer til å være dyr i kosten, men han sier at hun er god til å arbeide. Så er han også snar å reise tilbake og glemmer å legge igjen veska med klærne hennes.
Det er ingen andre barn hos familien Kinsella. Derimot er det nok av mat og ingen planer om å sette den vesle jenta i arbeid (hun er antagelig 8-9 år). Kvinnen på gården tar jenta med seg i de daglige gjøremålene og mannen tar henne med på tur på lyngheiene og på stranden. De gjør ikke noe særlig oppstyr for jenta, men det virker som hun på mange måter blir svært sentral i deres tilværelse og hun blir sett, hver dag.
Det er jenta som har fortellingen. Hun er nysgjerrig og observant. Det har nok vært et barn i huset en gang, en liten gutt som druknet. Det er familiens tragedie. Lengter jenta hjem? Hun savner i alle fall de mange søsknene og lurer på hva de holder på med, men mest av alt går hun inn i alle aktivitetene på gården med liv og lyst og merker at det er trygt og godt. Det er sommer og lenge til skolen begynner. Hvor lenge skal hun være der?
Så kommer dagen da det går opp for jenta at hun skal tilbake igjen. Det er Kinsellas som kjører henne hjem til hennes familie med en nyfødt baby, mor som er sliten, huset fullt av barn og knapt med mat.
Det er mye som står mellom linjene her. En lutfattig familie der kjærligheten finnes, men drukner i hverdagens bekymringer. Og hvordan kunne det ha seg at faren har spilt bort den gode kua i kortspill? Stoltheten som gjør det vanskelig for den velstående søsteren å hjelpe til. Hvorfor har aldri jenta møtt tanten sin? Det barnløse ekteparet som er så fulle av ubrukt kjærlighet. Og hva har jenta fått med seg fra denne sommeren? Er båndene blitt sterke nok til at at kontakten blir opprettholdt? Her er slutten helt åpen.
Boka er aldeles nydelig helt fra jenta ser de hengende greinene på trærne og får vite at de ikke er syke men er sørgepiler til jenta unnlater å fortelle foreldrene om hvorfor hun er litt forkjølet når hun kommer hjem. Og så må jeg gjøre meg noen tanker om det irske samfunnet.
Irland fikk sin rettferdige frihet fra England i 1922, men landet forble nedsunket i et middelaldersk mørke. Kirken holdt et jerngrep over folk, prevensjon var forbudt, svært mange fikk flere unger enn de ville og kunne forsørge og ble dømt til et liv i evig fattigdom. Forbudet mot kondom har mange liv på samvittigheten i den perioden da AIDS ikke kunne behandles. Mange unge jenter som ble gravide ble holdt innesperret mot sin vilje og jobbet nærmest som slaver i vaskerier drevet av klostre. Det er ikke dette boka handler om, men det er et bakteppe for historien. Jeg elsker irsk musikk, irsk natur og irsk kultur, men jeg avskyr irsk mørkemannsteologi. Heldigvis har Irland kommet inn på et annet spor og forholdene er mye bedre i dag.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar