Jan Carson: The Raptures

Jeg hørte Jan Carson fortelle om den forrige romanen "The Fire Starters" i Skudeneshavn i 2020 og ble så interessert at jeg måtte kjøpe den. Jeg var veldig begeistret for boka og når jeg fant ut at dette var den nyeste romanen hennes kjøpte jeg den på min første reise til Storbritannia etter pandemien. Der har den ligget og ventet på meg inntil nå.

Jan Carson er en forfatter fra Nord Irland. Hun tilhører den protestantiske delen av befolkningen. Og det er absolutt et poeng i begge bøkene jeg har lest av henne. I "The Fire Starters" befant vi oss i den protestantiske delen av Belfast, denne foregår i en like protestantisk landsby. 11 år gamle Hannah Adger er enebarn og foreldrene hører til en ganske ekstrem protestantisk sekt. Det er et hjem med mye kjærlighet, men kjærligheten til Jesus står sterkest og faren er familiens overhode og bestemmer alt.  

Så inntreffer det flere uforklarlige sykdomstilfeller i klassen til Hannah. Et av de syke barna dør - og det skal bli flere. Vi blir litt kjent med familiene til de syke etter hvert. Hanna blir også bedre kjent med dem, for hver og en av dem gjør en kort visitt hos nettopp henne etter at de dør - alle er noe forandret. Dette kan Hannah selvfølgelig ikke fortelle om - noen vil tro hun er sprø og faren vil tenke på Satan.

Det blir panikk i landsbyen. Myndighetene sender en person for å lede undersøkelsene og setter i gang tester og finner spor av et kjemisk stoff. Hvor kommer det fra? Og hva skjer med Hannah oppi det hele?

Boken kan muligens leses som en slags krim - jeg leser den mer som en skildring av landsbylivet på godt og ondt. Her møter vi sladrekjerringen og rasismen og intoleransen mot bl.a. den kinesiske familien som driver et gatekjøkken og den thailandske konen til en av bøndene. Den årlige marsjen 12 juni som først og fremst er rettet mot den katolske delen av befolkningen er viktig for mange. Men det finnes også samhold og vilje til å glemme og gå videre i livet.

Noe av boka er skrevet i tredje person og da med en lett ironisk distanse, men det er også flust med empati og ømhet for selv noen av de mer ubehagelige personene i boka. De eneste menneskene som blir stående som totalt usympatiske er de eldste i menigheten. Hun er heller ikke redd for å bringe inn noen overnaturlige elementer i teksten. 

Noen av kapitlene lar forfatteren Hannah fortelle. Hannah er en person jeg ble svært glad i. Hun er svært glad i sin familie, kanskje spesielt farfaren som er den eneste som ikke tilhører sekten men hun elsker også sin mor og sin far. Og så er hun nysgjerrig på alle de andre strømningene i tiden - bl.a. alt hun ikke får lov til å være med på. Gud er nokså fjern men hun snakker ofte med den Jesus-skikkelsen hun ser for seg i sitt indre. Men finnes de egentlig? Gjennom alt Hannah opplever lærer hun også mye om seg selv og de menneskene hun har rundt seg.

Det var også en god porsjon spenning i boka - ikke minst hvordan forfatteren har tenkt å lande historien. Det var så vidt jeg klarte å la være å kike på de siste sidene. I det hele tatt var det en fest å lese den!  Jeg elsker skrivestilen til Jan Carson og synes også det er flott å få mer kjennskap til de protestantisk miljøene i Nord Irland. Håper på flere romaner fra henne!