Anthony Doerr: Grace

Dette Anthony Doerrs første roman. Han ble verdenskjent med den Pulitzerprisvinnende romanen «Alt lyset vi ikke ser». Etter den har han også gitt ut «Byen i skyene». 

Grace er nokså annerledes enn disse to romanene. Vi følger David Winkler fra Anchorage i Alaska. Han er en nokså spesiell type, helt fra barndommen lidenskapelig opptatt av snøkrystaller, en kjærlighet som han også delte med sin mor som døde altfor tidlig. David drømmer også. Mye. Og etter hvert opplever han at han noen ganger er sanndrømt. Det viser seg først i en skremmende opplevelse som guttunge - han ser en mann bli overkjørt på gaten og drept av en buss, nøyaktig som han nylig har drømt om.

Han drømmer at han skal møte en vakker ung dame - det skjer også, nøyaktig som i drømmen. Damen er Sandy, gift, barnløs siden mannen er steril, og hun elsker å gå på kino. De går på kino sammen, blir et par, elsker, hun blir gravid, hun forlater mannen sin, Herman og flytter til Cleveland, Ohio. Hun føder datteren Grace som de begge elsker.

Forholdet skranter og David begynner å drømme om en stor oversvømmelse der han prøver å redde Grace ut av det oversvømte huset deres men hun drukner. Gang på gang drømmer han det. Han klarer ikke dele sine drømmeerfaringer med Sandy og klarer heller ikke å overtale henne til å reise bort når vannet stiger etter en periode med svært mye regn. 

Når vannet begynner å stige tar panikken ham. Han rømmer bort fra byen og havner til slutt på et lasteskip på vei til Karibien. Han håper at ved å ikke være tilstede vil ikke drømmen gå i oppfyllelse.

I Karibien prøver han desperat å kontakte Sandy, jobben, alle som kan vite noe om hva som skjedde med Sandy og Grace under oversvømmelsen. Utsultet og pengelens blir han til slutt plukket opp av chileneren Newton og kona Soma som bor på en liten øy i nærheten av San Vincent.

Der blir han i 25 år. Han jobber som altmuligmann på en restaurant, skraper gradvis sammen penger til å reise tilbake, mister motet flere ganger, prøver igjen til han til slutt reiser.

Det blir ikke så enkelt å spore opp informasjon om hans kone og datter og jeg skal ikke gå innpå hva som skjer og hvordan, men dette blir i alle fall nye faser i hans liv, nye innsikter.  Omsider får han kontakt med sin gamle fascinasjon for snøkrystaller og dette skal gradvis få ham på fote igjen, på en måte.

En lesverdig roman, men jeg synes Alt lyset vi ikke ser og Byen i skyene er bedre.

J.R.Ellis: The canal murders

Steph og Andy, to av etterforskerteamet ved Harrogate politistasjon er på kanalbåtferie og opplever en hissig diskusjon i en pub de er innom. Neste morgen oppdager Steph en førerløs kanalbåt. Eieren er en kvinne som var  med i krangelen kvelden før. Hun ligger død i båten

Miljøet er en blanding av kanalbåtbeboere, tidligere hippier og musikere. Vi befinner oss ikke i samfunnets øverste sjikt. 

Annie Shipton var en nokså vanskelig kvinne å omgås og hun var på kant med sin tidligere ektemann, sin voksne datter og en tidligere elskerinne, ja hun hadde noe utestående med de fleste hun var i kontakt med.

Etterforskningen går i ring i miljøet langs alle de som hadde et horn i siden til Annie eller som hadde en grunn til å frykte hennes av og til svært skarpe tunge og som ventet kommer sannheten gradvis frem i dagen.

En absolutt brukbar kriminalroman med mye båt- og kanalmiljø og troverdige konflikter i de mange relasjonene mellom personene som vi blir kjent med.

Elizabeth Strout: Tell me everything

Elizabeth Strout ble verdenskjent for sin tredje roman, den Pulitzer-vinnende Olive Kitteridge. Jeg tilhører de som ble glad i den nokså gretne og lite omgjengelige mattelæreren i småbyen i Maine. Senere ble Olive fantastisk fremført i en TV-serie av Francis McDormand.

Strout neste «berømthet» var Lucy Barton, forfatteren som kom fra oppvekstforhold i en familie fattig på både penger, omsorg og kjærlighet. De neste romanene til Strout kretser rundt de samme personene som opptrer i disse to romanene og noen av hennes tidligere bøker. Dette synes jeg er både en styrke og en svakhet ved hennes forfatterskap.

Lucy Barton har slått seg ned midlertidig i Crosby, Maine sammen med sin tidligere ektemann William. Hun har fått et nært vennskapelig forhold til Bob Burgess (som vi ble kjent med i «The Burgess Boys») og gjennom han blir hun kjent med den nå nittiårige Olive Kitteridge. Olive og Lucy møtes jevnlig og forteller hverandre historier.

Men dette er først og fremst forsvarsadvokaten Bob Burgess sin bok. Han tar på seg en sak der en middelaldrende mann som har tilbrakt livet sitt sammen med sin mor blir mistenkt for å ha tatt livet av henne. 

Bob har også sine private bekymringer, ekteskapet med presten Margareth hangler og broren Jim trekker seg tilbake når hans kone er døende av kreft. Lucy og Bob finner hele tiden styrke i sine samtaler, de snakker bedre og åpnere sammen enn de gjør med sine partnere. Kanskje de heller skulle bli partnere?

Dette blir mer interessant og givende enn det kanskje høres ut. Det skjer forandringer i livene til hovedpersonene, og vi som lesere kan lære ett og annet om oss selv og våre liv.

Av og til synes jeg Elizabeth Strout nærmer seg faretruende «feelgood»-sjangeren, men så skjer det gjerne noe uventet, ingenting er perfekt, noe du trodde skulle få en glatt og enkel vending går i en helt annen retning, folk tar uforutsatte valg. 

Men jeg skulle ønske at Strout lar Lucy få litt fred i sin neste roman, kanskje skaper et nytt persongalleri, kanskje videreutvikler personer som har hatt en underordnet rolle i hennes andre romaner.

Lars Mytting: Skråpånatta

Jeg regner med at dette er den endelige avslutningen på «sSøsterklokkeserien». Jeg må innrømme at jeg grudde meg litt til å lese den, jeg var litt rett for at Mytting bare rørte rundt i grøten etter de to foregående (som hver for seg var gode romaner). Men det gikk ikke lang tid før jeg ble slått helt av banen.

Først går Mytting dypere inn i historien til de to sammenvokste søstrene på Hekne med all sin vevkyndighet. Han viser oss 1600-tallets religiøse fanatisme, spesielt hos kirkens menn. Det er ingen grunn til å tvile på at den fordummende overtroen som ble utgitt for å være Guds vilje er historisk korrekt. Bare takket være presten Krafts utrettelige kamp unngikk søstrene en hekseprosess.

Men hovedvekta i boka er likevel budskapet i hekneveven som søstrene laget gjennom mange år, memlig skråpånatta som er en slags dommedagsprofeti. Og dommedagen blir koblet til 2. verdenskrig. Astrid Hekne er hovedpersonen, sønnedatter til Astrid i «Søsterklokkene». Like sentral er  presten Kai Schweigaard som en gang beilet til Astrids farmor og som nå er blitt en gammel mann. 

Astrid blir dradd inn i motstandsarbeid, men hun og andre og får samtidig føle bygdas forakt fordi de må spille et dobbeltspill for å unngå at okkupantene får mistanke. Og så er tyskerne ute etter den klokka som Kai Schweigaard bidro til å berge i 2019.

Bokas største styrke er balansen mellom mytene og de av og til litt overnaturlige hendelsene med søsterklokkene, både i Norge og i Tyskland på den ene siden og de brutale og ganske nøkternt beskrevne hendelsene på Buteigen under krigen. Mytting dikter med bred pensel, og klarer på forunderlig vis å skape en helhet av hele historien til heknetvillingene, søsterklokkene og hekneslekten. Samtidig skildrer han krigens brutalitet, menneskers svik og unnfallenhet men også mot og storhet.

For meg ble dette den beste av de tre bøkene i serien 

Colum Mccann: Twist

Twist er historien om (den fiktive) dykkeren John Conway og hans ofte heltemodige stunt for å reparere brudd på undersjøiske kabler som bærer all den kommunikasjonen som verden er blitt så avhengig av. I motsetning til det mange tror går bare en liten del av denne kommunikasjonen i luften via satelitter, det er de fiberoptiske kablene som gjør hobedjobben. Boken handler også om en verden somholder på å bryte sammen på så mange plan og hva som kan/må/bør gjøres for å reparere den.

Hovedpersonen er journalisten og forfatteren Anthony Fennell som i forståelse med sin forlegger følger reparasjonsskipet «Georges Lecointe» og teamet til John Conway på et vanskelig reparasjonsoppdrag utenfor Den Demokratiske Republikken Kongo. Før denne reisen har han blitt kjent med Conways samboer, skuespilleren Zenele. Dette møtet og etterspillet til det blir en viktig sidehandling i romanen. 

Reisen med «Georges Lecointe»  blir en nokså dyster affære for Fennell med sjøsyke, bekymringsfulle nyheter om angrep på Zenele under en forestilling i London, alvorlige problemer med å lokalisere og dra opp det verste kabelbruddet og den dramatiske avslutningen på sjøreisen. Conway forsvinner sporløst, og det blir et etterspill som vender opp/ned på historien om den heltemodige dykkeren som redder verdens kommunikasjonssystemer.

Mye interessant i denne boka fra en verden jeg ikke kjenner noe til men som likevel har mye å si om forholdet mellom menneskene og elementene. Mange trekker sammenligninger mellom Conway og Kurz i «Mørkets hjerte», men der er det mye som skurrer for meg - jeg synes ikke det er noe i boka som er i nærheten av den apokalyptiske båtturen oppover Kongoelven i Joseph Conrads roman. Det betyr ikke at denne boka er dårlig, det er bare en helt annen historie. 

Men dette er ikke den McCann-romanen jeg setter høyest, for meg er hans beste romaner «Transatlantic» og «Let the great world spin».

Ingeborg Arvola: Ulvespor

Arvolas tredje og siste roman om sin tipptippoldemor Brita Caisa var ledig for hurtiglån på biblioteket og det var ikke noe problem å lese den på en uke!

Den vakre Brita Caisa og hennes elskede Mikko nærmest rømte fra Neiden i forrige bok. Deres kjærlighetsforhold er forbudt og blir betraktet som hor, og det hjalp ikke dem at Mikkos ektefelle nå har akseptert skilsmisse.

Ferden går til Finland, til villmarken ved innsjøen Iijärvi, ikke så langt fra Enare. De slår seg ned i en gamme med de to døtrene sine. De har med mat og utstyr, et reinsdyr.  Mikko har fått felt en masse tømmer som han kan selge. De klarer seg godt i utmarken, holder varmen, tørker og salter fisk som det er nok av, finner molter og litt småvilt blir det også. Noe kan spises og så kan skinnene selges. Mikko er uvant med villmarkslivet, han er ingen dyktig jeger og er lite flink til å sette snarer, noe som Brita Caisa behersker fullt ut. Dette blir et konfliktområde men ikke nok til å ta fra dem deres stormende kjærlighet. Og de elsker også å være fri fra øvrighet og fordømmelse.

Et annet vanskelig tema er at Mikko ofte oppsøker Ison Antin Anna, en kvinne med overnaturlige evner, for å få trøst og støtte. Er han tiltrukket av henne? Er hun en rival?

Men de kunne nok ha levd slik i mange år hvis ikke naturen slo seg helt vrang. Det blir et år med konstant regn. Viltet forsvinner, det kommer ingen molter, potetene råtner i jorda. Sulten setter inn, og den skal vare i flere år. Det blir dette alt kommer til å dreie seg om. De gjør alt de kan for å finne noe å spise - lager barkebrød, spiser all slags vekster, all slags smådyr, koker skinnbiter og hår. Sulten svekker dem inn til beinet. Og hva slags valg har de? Gå tilbake til Varanger der de vet at de vil bli straffet med fengsel og ikke kan leve sammen eller gå til grunne i villmarken?

Boka er bygd opp av korte kapitler skrevet med Arvolas nydelige språk. Hele historien blir fortalt gjennom Brita Caisa og vi kjenner hennes styrke og hennes uslitelige kjærlighet til Mikko - men også hennes svake sider. For selv om hun elsker sine døtre over alt er hennes samliv med Mikko viktigere for henne enn at familien skal overleve.

Denne boka går nærmere innpå samlivet mellom de to elskende enn det samfunnet de lever i, og jeg synes Arvola gjør en glimrende beskrivelse av de to sterke personlighetene og hvordan de påvirker hverandre både på godt og på ondt. Det er samtidig en inngående skildring av hvordan livet i villmarken kunne arte seg, både i gode og i dårlige tider og hvor avhengig en slik levemåte er av naturens luner.

Jeg syntes det var interessant i den første boka ("Kniven i ilden") hvordan finske Brita Caisa dro til Finnmark for å finne det som må ha fortegnet seg for henne som "det gode livet". Småbruk med kyr og sauer, poteter og litt grønnsaker og fisket i Varangerfjorden som kunne gjøre noen søkkrik på en sesong og i alle fall sikre utkomme for mange mennesker.  Og så i denne boka det motsatte - hun holder på å gå til grunne i ødemarken.

Boka har fått bra, men ikke strålende anmeldelser, jeg vil gjerne snakke den opp, jeg synes den er en svært god roman og en stor leseropplevelse.