Hva kan jeg si om hovedpersonen i denne romanen:
Hun er fattig, Hun flytter fra hus til hus sammen med samboeren Asgeir. Akkurat nå bor de i et gammelt hus i utkanten av en by i et område som snart skal bygges ut, og da må de flytte. Hun er forfatter men hun vasker for å tjene til livets opphold. Vasker for det meste i private hjem, men også i noen kontorbygg. Navnet hennes er Julie men det brukes så lite i boka at jeg nesten ikke husker det. Hun er barnløs, men har en gang født et barn som hun ga bort til adopsjon.
I deler av boka beskriver hun sin nåværende tilværelse. Asgeir har for en god stund mistet sin egentlige jobb, nå kjører han skolebussen. Han er ellers en depressiv natur og det virker som om han står påranden av en dyp depresjon. De lever nærmest fra hånd til munn, sliter med å betale strømregningen.
Selv liker hun å vaske, det er et arbeid hun utfører mekanisk, hver dag. Det krever ikke mye av henne men gjør henne likevel sliten både fysisk og psykisk.
I resten av boka forteller hun om sin bakgrunn, sin oppvekst og sin ungdomstid. Hun vokste opp med en alenemor som var kunstner og ikke hadde tid (eller lyst, råd, mulighet???) til å ta seg av henne, derfor bodde hun det meste av tida hos sin mormor i hennes leilighet på Møhlenpris i Bergen. Hun er glad i mormoren, og i moren også. Vi får også vite endel om mormorens bakgrunn.
Som ung student treffer hun tyske Marin. Han er klassisk musiker, spiller kontrabass men virker som han ikke helt vet hva han vil i livet. De to reiser til Vest-Berlin, til Marins familie som tilhører den øvre middelklassen. De flytter i kollektiv, tar strøjobber, spiller på gata, reiser rundt i Europa. Men så blir Julie gravid (der er litt rart å bruke det navnet, det er bare ett sted i boka hun er nevnt med navn). Hun vil egentlig ta abort, kjenner på det, Marin vil at hun skal gjøre det. De har ingen penger, han kan ikke (vil ikke) spørre foreldrene og selv har hun ingenting. Men det er for sent for abort. Barnet blir født, det er ei jente. Hun blir gitt bort for abort. Julie og Marin går fra hverandre og vi er tilbake i nåtiden.
Flere steder i boka beskrives ting, gjenstander som blir symboler for personer eller hendelser. Jeg ser ikke helt forbindelsen til bokas tittel - så viktige synes jeg ikke disse tingene er. Det som står sterkest er vel fattigdommen som ligger som en klam hånd over det meste av fortellingen. Men jeg klarer ikke helt å fri meg fra tanken på at det er noe selvvalgt over denne fattigdommen. Jeg klarer ikke å se at hovedpersonen eller Asgeir på noen måte har prøvd å skape seg et liv, en fremtid. Eller kanskje de bare har blitt sittende fast i fattigdommen?
Ikke akkurat oppløftende lesing men det var likevel en bok jeg syntes jeg måtte lese ut, komme igjennom.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar