Per Petterson: Menn i min situasjon

Denne er blant de seks nominerte til P2-lytternes romanpris. Den eneste grunnen til at jeg leste den sist var at det var lange ventelister på den, Petterson er jo ellers en av mine norske yndlingsforfattere.

Helst siden novellesamlingen "Aske i munnen, sand i skoa" kom ut i 1987 har Arvid Jansen og hans familie vært gjengangere i mange av Petterson sine bøker, enten som hovedpersoner eller som bipersoner. Dette var forøvrig den første jeg leste, jeg kom tilfeldigvis over den på Stavanger bibliotek seint på nittitallet en gang, bladde litt og likte stemmen med en gang.

Dette er en roman om menns ensomme liv etter en skilsmisse, og det er en veldig bra beskrivelse av hvordan hovedpersonen, Arvid Jansen mister taket på tilværelsen etter at kona Turid flytter ut med de tre døtrene. Turid har blitt mer og mer opptatt av å være en del av "de fargerike menneskene" som Arvid kaller det. Selv er han ikke særlig fargerik, det går mest i nyanser av grått. Men når han skriver om de mange bilturene side rund omkring i Stor-Oslo til alle årstider er det mange farger i naturen. Et fantastisk bilde er av hans møte med en hest som står alene på et jorde og som får ham (og leseren?) til å begynne å grine. Bilturene og av og til en overnatting i bilen, drikkerundene rundt på utestedene i Oslo og besøkene av jentene hans er det som fyller livet hans.

Boka starter med at Turid tar kontakt med Arvid - hun er fortvilet og sliten, vi aner bakfyll, og hun ber ham om å komme - han er den eneste hun kan snakke med sier hun. Men dette er ikke veien tilbake til ekteskapet, og Arvid Jansen er heller ikke av de fraskilte ektemenn som tror at skilsmissen skal gå over. Det dukker opp mange kvinnehistorier på hans ensomme vandringer som fører ham innom flere av Oslos brune utesteder. De fleste er temmelig patetiske, få ender med samleie men alle blir likevel skildret med rørende ømhet og viser hvor stort behovet for nærhet er for "menn i hans situasjon".

Hans forhold til jentene er også varmt beskrevet. De blir på mange måter stående mellom barken og veden. Særlig den eldste, Vigdis er nært knyttet til faren sin. Under en uheldig episode på en biltur der han tar en brå u-sving får Vigdis et slag i hodet som gjør at hun besvimer. Dette fører til at Turid stopper pappabesøkene. Dette gjør ham mer ensom, men han finner seg i det uten protester. Mot slutten ser det ut til at kontakten med jentene blir gjenopprettet, men nå er det alvorlige problemer for Vigdis og der slutter boka ganske åpent.

Dette kunne ha vært en topp bok for meg hvis det var den første boka jeg leste om Arvid Jansen. Men til tross for alt jeg liker ved den er det som jeg har lest det meste før - ensomheten, henvisningen til forliset (av Scandinavian Star - et hoved tema i "I kjølvannet"),  forholdet til faren og den danske moren. Jeg føler at Per Petterson sitter litt for fast i Arvid Jansen-universet. Det virker som det begrenser skrivingen hans en del og det går ut over lesergleden min.

Det er også noe problematiske detaljer jeg sliter med: På sluttet oppsøker Arvid og Vigdis Lovisenberg Sykehus for å få Vigdis lagt inn. De treffer en oversykepleier som henviser dem videre til Oslo Hospital. Men ingen i Norge på nittitallet blir innlagt på et psykiatrisk sykehus uten henvisninger, skjemaer og et betydelig byråkrati - og dette vet da de fleste nordmenn? Og i alle fall en oversykepleier? Dette skurrer for meg. Det er også et sted hvor han skriver at han droppet ut av gymnaset, og et annet der han droppet ut av universitetet - det får jeg heller ikke til å stemme.

De to bøkene jeg har likt best av Per Petterson er "Til Sibir" og "Ut og stæla hester", og denne kommer ikke opp mot dem.

Kamila Shamsie: A god in every stone

Denne pakistanske forfatteren var på Lillehammerfestivalen i 2017 og hun gjorde et godt inntrykk på meg. Jeg husker ikke hvor denne boken dukket opp, men jeg har hatt den en stund og nå var det på tide.

Dette er en god, "gammeldags" roman som forteller en historie om hovedpersonene fra A til Å, gjerne over en lengre periode og gjerne med et tema som historien vokser rundt. Her er det to-tre personers historier som blir flettet sammen etterhvert.

Hovedpersonen er den unge engelske Vivian Rose Spencer. Vi møter henne svært ung sommeren 1914 under en arkeologisk utgraving i Tyrkia. Vivian er lidenskapelig opptatt av arkeologi, og det er også hennes faglige veileder Tahsin Bey, en arkeolog med både armensk og tyrkisk bakgrunn og en venn av hennes far. De to arbeider tett sammen og det oppstår et kjærlighetsforhold som blir avbrutt av krigsforløpet. Vivian drar tilbake til England, Tahsin Bey blir i Tyrkia. Et av temaene som de aldri blir trette av å snakke om er sjøfareren Scylax som ble sendt ut av perserkongen Darius og bl.a. reiste oppover noen av Indias store elver. Scylax var kjent for å ha bære en "circlet", et slags hodebånd på hodet som aldri har blitt funnet.

Ved juletider får Vivian et kort fra Tahsin der han skriver om utgravinger i Peshawar i India (nå Pakistan) der Scylax skal ha startet en reise nedover elvene. Vivian drømmer om å reise dit, men krigen raser og som så mange andre kvinner verver hun seg til seks måneders tjeneste på sykehus. Men hun vantrives forferdelig med sykehusarbeidet og når de seks månedene er gått reiser hun til Peshawar, til utgravingene der.

Quayyum er en ung indisk soldat som blir skadet under krigen og mister et øye. Derfor blir han sendt tilbake til hjembyen Peshawar, til lillebroren Najeeb og resten av familien. Tilfeldigvis havner han i samme togkupe som Vivian men det oppstår ingen varig kontakt.

Vivian deltar ivrig i utgravingene. Hun blir samtidig kjent med gutten Najeeb, og det viser seg at han er svært lærevillig og har en enorm interesse for historie. Så Vivian deler sine kunnskaper med ham så godt hun kan, inntil hans familie oppdager forbindelsen som de synes er upassende og de nekter ham å ha noe med Vivian å gjøre.

15 år senere, i 1930 får Vivian et brev fra den nå voksne Najeeb. Han er blitt voksen nå og er arkeolog og arbeider ved utgravingene utenfor Peshawar. Men det ser ut som om utgravingene må stoppe pga pengemangel. Najeeb ber Vivian om å undersøke mulighetene for privat finansiering. Det skal ikke veldig mye overtalelse til for at Vivian etterkommer ønsket, og hun reiser selv til Peshawar for å følge opp utgravingene.

I Peshawar er det tendenser til opprør og britiske soldater forbereder seg på å slå opprøret tilbake. Vivian ankommer midt i den tilspissede situasjonen. Najeed og broren Quayyum befinner seg også midt i de sydende menneskemengdene. Så går politiet til angrep midt i den travle gamle bykjernen. Britene hevdet senere at det var 20 døde, nasjonalistene oppga 400.

Boken ender rett etter avslutningen på massakren uten at jeg skal røpe her hvordan det går med hovedpersonene.

Det er en gripende roman som også er nær knyttet til kjærlighet til menneskenes historie og nødvendigheten av å utforske alle funn etter tidligere kulturer, noe tittelen også gjenspeiler.Jeg kjenner jo selv ikke noe til historien rundt kong Darius og Scylax, (kanskje den er oppdiktet) men jeg blir jo nysgjerrig.

Det er litt spesielt at en pakistansk forfatter lar en ung britisk kvinne bære så mye av historien men jeg synes hun gjør det på en god måte. Likevel synes jeg ikke personskildringene blir særlig dyptpløyende. Det er kanskje Qayyam som vi kommer tettest innpå. Jeg klarer heller ikke helt å kjøpe at Vivian får lov av familien til å reise til Peshawar midt under første verdenskrig, avhengig av familiens økonomiske støtte som hun var. Men jeg har svelget større kameler enn dette før.

I den siste delen av boka som handler om 1930 dukker det opp flere sidehistorier om folk som vi møter under opprøret, disse er stort sett godt fortalt og jeg synes de løfter boken.

Jeg syntes for øvrig at coveret på mitt eksemplar har noen svært uheldige undertoner som på ingen måte gjenspeiler innholdet i boken.

Javier Marias: Forelskelsene

Når vi kjøpte leiligheten på Costa del Sol fant jeg ut at jeg ville lese litt spansk samtidslitteratur for å bli litt bedre kjent med landet. Denne romanen ble kåret til Årets Bok i avisa "El Pais"  i 2011,ble en bestselger og har fått strålende anmeldelser.

Journalisten Maria Dolz pleier å innta sin morgenkaffe på en liten kafe like ved jobben. Hun er fascinert av et par som pleier å være der samtidig - de virker så lykkelige og forelskede. Men så ser hun dem ikke lenger, og hun kommer over et bilde av den døde Miguel Desvern i avisen, han ble stykket ned av en parkeringsvakt på åpen gate.

Maria blir svært nysgjerrig på denne hendelsen, hun leser alt som str skrevet i avisene og i rettspapirene,den blir som en besettelse for henne. Etter noen måneder dukker Luisa opp på kafeen igjen og Maria tar kontakt med henne for å gi sin (velmente) kondolanse. Dette fører til at hun blir invitert hjem til Luisa som setter stor pris på å kunne dele sin sorg med en kvinne som hun kjenner igjen som "den forsiktige unge damen" fra kafeen. Luisa er helt knust av sorg og sliter med å ta seg av sine to barn og holde hodet over vannet. Før Maria går dukker en venn av Miguel Desvern opp, Javier Diaz-Varela som tydeligvis ser det som sin oppgave å hjelpe den unge enken i sorgen.

Maria treffer tilfeldigvis Diaz-Varela igjen, og det går ikke bedre enn at de to innleder et forhold, selv om han ikke legger skjul på at han selv er forelsket i Luisa. Maria blir likevel dypt forelsket i Javier, han er forelsket i Luisa som fortsatt bare kan elske sin avdøde mann og ikke ser Javier som  noe annet enn sin manns barndomsvenn. Her er forelskelser i flere ledd.

Noe tilfeldigheter gjør at Maria gradvis får mer innblikk i omstendighetene som førte til drapet på Desvern - eller får hun egentlig det? Kan hun stole på Javier - har han foretatt seg noe ulovlig eller uetisk? Og i såfall hvorfor? Kanskje hun selv er i fare? Det er disse spørsmålene som Marias behandler i boken, og noe får vi svar på, men mange av de etiske spørsmålene som dukker opp blir stående ubesvart.

I begynnelsen av boka hadde jeg en følelse av at det egentlig var en mann som fortalte historien, men det gikk over etter hvert. Jeg synes at Javier Marias hadde et godt grep på å skrive troverdig om en kvinnes forelskelse. Marias har ellers en svært omstendelig måte å fortelle på. Alt blir fortalt gjennom Maria og hun lar seg villig lede til alskens betraktninger og sidespor. Hun forteller ikke bare hva som hendte, men like gjerne hva som kunne ha hendt hvis....  eller hvis i stedet.....  Selv om disse tankefluktene kan virke som avsporinger fører de likevel til at boken oppleves som fortettet og konsentrert om spørsmål om forelskelse, vennskap og moral. Men av og til blir det litt for mye av det gode.

Javier Marias, Maria Dolz og Javier Diaz Varela - et pussig grep å gi to av de viktigste personene hver sin del av navnet sitt.

Interessant å se om dette er Javier Marias' skrivestil eller om andre bøker av ham er svært forskjellig. Jeg er ikke avskrekket - men han står heller ikke øverst på listen min.

Edna O'Brien: The country girls

I mange år trodde jeg at "The country girls" var en engelsk romantisk kjærlighetsroman. Det viste seg å være veldig feil. Jeg oppdaget dette da vi var i Dublin for et par år siden og jeg kjøpte O'Briens siste bok "The little red chairs" som jeg har skrevet om i bloggen tidligere. Edna O'Brien er en irsk forfatter som ble kjent for nettopp romanen "The country girls" som kom ut i 1960, og ble enda mer kjent da boken ble bannlyst i Irland og til og med brent enkelte steder. O'Brien skriver ganske åpenhjertig om sexlivet til de unge jentene som er hovedpersonene. Dette ble ikke tolerert i det irske samfunnet på sekstitallet som var svært preget av religiøs intoleranse, mens menns seksualliv slett ikke var så tabu.

Edna O'Brien vokste selv opp i en strengt religiøs familie og fikk sin første utdannelse på klosterskole. Dette gjorde henne opprørsk og hun giftet seg mot foreldrenes vilje og flyttet til England. Hun gav ut "The country girls" i 1960 og den fikk følge av "The lonely girl" i 1962 og "Girls in their married bliss" i 1964.

Etter å ha lest "The little red chairs" og fått kjennskap til hva slags bøker "The country girls"-trilogien er, kom de på leselisten min, og på min siste utenlandstur leste jeg alle tre. The country girls er 14-årige Caithleen/Kate Brady og venninnen/konkurrenten Bridget/Baba Brennan som vokser opp i en liten landsby i Irland. Kate er skoleflink og forsiktig av seg og kommer fra et hjem der faren drikker opp pengene og slår moren i fylla mens moren gjør hva hun kan for at hun og Kate skal få et brukbart liv på den vesle gården. Baba er slående vakker, lat, freidig og litt ondskapsfull og datter av en veterinær og hans drikkfeldige og vakre kone. Jentene henger sammen på et vis, men Baba er både egenrådig og svært sjalu på Kates skoleprestasjoner og viser det med hånsord og sleivbemerkninger. Når Kates mor dør i en ulykke flytter Kate inn hos Brennans.

Kate beundrer den "eksotiske" Mr. Gentleman, en voksen, gift mann som blir tiltrukket av den unge jenta. Forholdet mellom dem går ikke over noen fysiske grenser men er likevel svært erotisk ladet. Drømmen om Mr. Gentleman er noe som holder Kate oppe i årene på klosterskole der hun blir sendt sammen med Baba. Livet på klosterskolen blir beskrevet som pietistisk og hardt. Kate klarer seg ganske bra mens Baba som ikke har interesse av boklig lærdom hater skolen. Hun prøver å få Kate med på å rømme men Kate holder igjen i flere år. Men til slutt gir hun etter og de blir utvist etter å ha beskyldt en ellers elskelig nonne for obskøne handlinger.

Nå må Kate og Baba leve med bygdedyret - utvisningen fra klosterskolen er allemannseie og jentene blir møtt med avsky overalt. Pappa Brennan er rasende men går til slutt med på å sende dem til Dublin der de skal jobbe og videreutdanne seg.

I Dublin losjerer de hos Joanna fra Østerrike, en eksentrisk, litt gjerrig men likevel hjertevarm person. De farger undertøyet svart (Babas ide) og Baba drar Kate med på barer og danselokaler på jakt etter en rik beundrer. Kate jobber i en dagligvarehandel. Hun har fortsatt kontakt med Mr. Gentleman som besøker henne i Dublin. Hans tilnærmelser blir mer konkrete og han planlegger en reise til Wien der den virkelige forførelsen skal finne sted - men så trekker han seg i siste øyeblikk og boken ender med at Kate står igjen alene, sønderknust.

I "The Lonely girl" er vi i Dublin to ett år etter. Etter sorgen over Mr. Gentleman har Kate flyktet inn i litteraturen. Baba trekker henne med seg ut om kveldene, og en kveld møter hun Eugene Gaillard. Han regisserer dokumentarfilmer med en viss suksess, har levd separat fra sin kone og datter i mange år. Han er irsk, protestant og en god del eldre enn Kate. Nok en tiltrekkende farsfigur for Kate. Eugene på sin side faller for hennes røde hår og tilbaketrukne vesen. De blir et par og hun besøker ham ofte på eiendommen hans et stykke utenfor Dublin. Eugene fremstår som dominerende og belærende men er samtidig overbærende overfor Kates sjenerthet og hennes blanding av lengsel etter og redsel for sitt første samleie.

Men først kommer Kates far på banen og nærmest kidnapper datteren hjem og nekter henne å reise fra landsbyen. Etter en tid klarer Kate å rømme og Eugene tar henne inn, hvorpå faren dukker opp med noen brutale kamerater og slår Eugene ned. Men når hushjelpen dukker opp og truer med jaktgeværet trekker de seg tilbake.

Kate flytter inn hos Eugene og mister da endelig jomfrudommen. De lever godt sammen en stund. Men det er flere slanger i paradiset. Kate er redd for at ekskonen skal gjøre krav på Eugene, hun er usikker på seg selv i Eugenes sosiale miljø og vil helst ha ham for seg selv og har lett for å drukne i selvmedlidenhet. Eugene på sin side prøver å omskape henne til en som passer bedre inn i hans liv.

Baba får ikke mye plass i denne boka, men hun og Kate har sporadisk kontakt. Hun har noen faste forhold men har ikke fått det store ut av bylivet. Når Kate forlater Eugene drar hun til Baba som fortsatt bor hos Joanna.  Baba vil at de skal søke lykken i London og Kate blir med mens hun håper at Eugene skal møte opp og trygle om at hun skal flytte tilbake. Det skjer ikke og Kate lengter og håper mens hun jobber i et konditori og leser engelsk på kveldskurs. 

I "Girls in their marrried bliss" som foregår i London hører vi for første gang Baba sin stemme, og vi ser mye av Kates liv gjennom henne. Begge er gift. Baba traff endelig en styrtrik oppkomling av en millionær, Frank Durack som trengte en pen jente til å møte et krevende forretningsmiljø med. Eugene gjorde sin plikt og giftet seg med Kate når det viste seg at hun var gravid. Bryllupet var i sakristiet til en katolsk kirke. Kate flyttet hjem til ham og får sønnen Cash. Men giftermålet var den siste vennlige handlingen til Eugene - samlivet i et dystert hus i utkanten av London blir trist og kjærlighetsløst. Kate søker kjærligheten andre steder i forholdet til en politikeren Duncan. Eugene oppdager forholdet og opptrer heretter med kaldt hat overfor Kate. Hun ber Baba om hjelp og Baba gjør hva hun kan men må gå bak ryggen på Durack som ikke vil ha noen skandale.

Noen av Baba sine anstrengelser for å hjelpe Kate med å finne husvære driver henne inn i et forhold som får uventede konsekvenser - hun blir gravid og det er opplagt at Frank ikke er faren. Han blir rasende og Baba regner med at hennes luksusliv er over. Men ironisk nok er han villig til å tilgi henne hvis hun bare lover å utgi barnet som hans så han unngår å tape ansikt.

Med Kate går det nedover. Eugene beholder sønnen og hun får bare treffe ham av og til. Hun overlever med en ussel leilighet og dårlig betalt. Etter noen år får hun til og med foreldreretten til sønnen. Hun fortsetter å drømme om den store kjærligheten som skal redde henne ut av den miserable tilværelsen men hun finner bare noen elskovssyke gifte menn som til slutt drar tilbake til sine ektefeller. Dette får vi bare svært summarisk oppsummert i en epilog lagt i munnen på Baba etter at de har fisket opp liket hennes fra Themsen.

Det er helt utrolig at disse bøkene ble bannlyst for usedelighet. I den første boka forekommer det overhodet ingen grafiske skildringer av kjønnslivet. Derimot er skildringen av fordommer og trangsyn i det irske samfunnet svært direkte og avslørende i begge de første bøkene. Scenen der Kates far slåss med Eugene om Kate om retten til å bestemme over hennes seksualliv er helt ubetalelig.

Jeg ble ikke helt fortrolig med språket i bøkene. Bortsett fra siste boka er alt lagt i munnen på Kate og det gir endel begrensninger. I begynnelsen fremstår hun som intelligent og tørstende etter lærdom, men etterhvert som hun møter nederlag på nederlag blir hun mer innadvendt og preget av selvmedlidenhet. Jeg synes hun ikke fremstår som en spesielt sympatisk person, for i all hennes tristhet blir hun mer og mer selvopptatt.  På det området synes jeg faktisk at Eugene har rett i kritikken av henne midt i all sin kalde selvrettferdighet. Men når det er henne som forteller kan det bli litt for sytende. Dette synes jeg er mest problematisk i bok nummer to.

Når Baba får ordet i den tredje boka blir språket blomstrende og av og til sleivete og vanskelig å følge med på. Men gjennom hennes brautende stil skinner det gjennom at hun føler mer og mer omsorg for Kate og til og med for sin brautende ektemann, ikke minst etter han blir rammet av slag. Litt av en kontrast til den egoistiske og ondskapsfulle tenåringen hun var, men jeg har ikke problemer med å tro på det.

Alt i alt var dette et svært interessant møte med forfatteren og med irsk mørketid, og jeg kan godt tenke meg å lese mer av Edna O'Brien.

Eirik Ingebrigtsen: Kvit bok mørk vinter

 

Dette er en av de nominerte 6 bøkene til P2-lytternes romanpris. Det er en svært tynn bok, kanskje mer en kortroman enn en roman. Handlingen er lagt til Kosovo. Det er vinter og brødrene Shkodran på 17 og Isa på 14 er på vei i bil sammen med Shkodrans far Reza og noen andre menn for å felle trær til ved.

Isa ble unnfanget for 15 år siden i en av krigens siste dager. Moren Deborah ble brutalt voldtatt mens toåringen Shkodran lå og sov på loftet. Voldtekt var et av våpnene i krigen, på begge sider. Mange voldtektofre fikk innvilget abort når krigen var slutt, og mange spedbarn havnet på barnehjem. Deborah insisterte på å beholde barnet og når Reza kom hjem fra krigen aksepterte han avgjørelsen, kanskje fordi han selv hadde gjort samme ugjerning mot en serbisk kvinne (eller flere? det får vi ikke vite). Men han aksepterte aldri Isa som en sønn. Isa vokser opp i et trygt hjem, selv om de fleste ser på ham som en halvveis fremmed. En halv kosovoalbaner. Men det er sterke bånd mellom ham og storebroren.

Ingebrigtsen maler frem bilder av skogen og fjellene, kulden biter så du nesten kjenner det når du leser. Hele tiden merker vi spenningen mellom Reza og Isa, og vi får høre mer om krigen og noen av Rezas krigsopplevelser gjennom flere tilbakeblikk. Alt dette mens trær felles og kvistes og gjøres klar for transport

Trestammene blir slept mot et stup for å bli sendt utfor, ned mot elva der de skal legges på bilene for å fraktes ned til bygda. Isa og Shkodran er blant dem som drar ned og de stiller seg opp på ei bru for å følge med. Men en av stokkene får feil retning og spretter mot brua. Shkodran kaster seg over Isa for å beskytte ham men får et kraftig slag i hodet mens de blir slengt nedover. Omsider kommer Isa på beina, relativt uskadd, men Shkodran blir liggende. Han også kommer seg på beina etter en stund og blir med tilbake til bygda.  Det blir en svært intens scene mot slutten som kommer til å medføre store endring på livet til Isa.

Det virker som Ingebriktsen har svært god kjennskap til landet, naturen og folkene han skriver om. Hadde han ikke hatt et norsk navn ville jeg trodd han var fra Balkan. Språket hans er intenst og medrivende, enten han skildrer naturen eller forholdene mellom menneskene. Hendelsene på slutten inneholder ikke noen action-elementer, men likevel oppleves det som svært dramatisk. Men jeg insisterer på å kalle den en veldig god kortroman.

Trude Marstein: Så mye hadde jeg

Dette er en av de nominerte bøkene til P2-lytternes romanpris 2018. Hovedpersonen Monika bor i Fredrikstad med sin mor og far og to eldre søstre, og så er det tante Liv som er mors søster og av og til overtar morsrollen når moren ikke makter å stille opp. Vi møter Monika første gangen når hun er 13 år og gjennom resten av kapitlene i boka får vi korte innblikk i dagliglivet hennes i forskjellige stadier frem til siste kapittel som foregår i 2018, da er hun 58 år.

Når hun er 20 er det Frank som gjelder og når han trekker seg ut av forholdet er det ikke til å holde ut. Noen år etterpå treffer Monika Roar. Han er professor, gift med Ann og mange år eldre enn Monika. Forholdet mellom dem kommer til å vare i mange år, på og av og tildels samtidig med noen av Monikas  samboere. Så er det Tollef. Og Øistein. I en kort periode bor hun også sammen med Roar, når han har tatt pause fra Ann, men det varer ikke lenge.

Monika flytter sammen med sine elskere (en av gangen), deler hus, noen ganger barn men selv vil hun ikke ha noen. På jobbfronten dreier det seg mye om skriving og litteratur. Hun fikk nesten en Master i litteratur. Hun jobber som lærer men syntes ikke det var så interessant. Hun skriver reklametekster, hun jobber fast, hun jobber freelance men hun er egentlig ikke så engasjert i noen av jobbene hun har.

Søstrene Elise og Kristin har ganske konvensjonelle liv. Elise er sykepleier, Kristin er advokat, begge er gift, begge har barn. Monika har aldri vært interessert i en konvensjonelt liv.  Hva er hun egentlig interessert i?

Etter bruddet med Roar treffer hun Geir som er kokk og en ganske rolig fyr. Og nå blir Monika gravid, hun er 36 år, det blir Maiken og det blir rekkehus på Ulsrud. Livet med Geir og Maiken får hele tre kapitler, men så varer forholdet også i nesten 10år.

Når vi møter Monika utenfor et hønsehus på en gård på Mysen sammen med Trond Henrik, forfatter og deltidspappa til Frøya tenker jeg «hva i all verden gjør hun der?» På Mysen får hun noen av sine mest opprivende år med Maiken som er tenåring og deler tiden mellom Geir og henne. Mellom en pappa som har henne som den viktigste personen i livet og en mamma som først og fremst hegner om en ustabil mann. Maiken velger Geir. Og så blir den innadvendte Trond Henrik til slutt for mye for Monika og hun flytter tilbake til Oslo.

Og så er det Terje som hun ikke flytter sammen med. Han misliker Maiken og Monika lar seg presse til å ignorere enkelte av 15-årige Maikens behov - det sliter på forholdet til datteren.

I siste kapitel er Monika 58 år. Begge foreldrene er døde, tante Liv er delvis dement. Hele familien samles i begravelsen til Jan Olav, Monikas svoger som fikk slag. Maiken har fått et voksent og mer tolerant forhold til sin mor som er tilfreds med sin lærerjobb og lille leilighet i Oslo. Og så er det Lars, da som kanskje kan få en viktig rolle i livet hennes.

Jeg sitter igjen med inntrykket av en svært urolig sjel. En som går inn i kjærlighetsforhold med full tiltro til at det skal vare men uten tanke på hva det eventuelt vil kreve av henne, eller hvilken krav hun vil sette til forholdet. I alle forholdene hennes har sexlivet vært godt, i alle fall i begynnelsen. Hun har et tiltrekkende utseende og har alltid fått mye oppmerksomhet fra sine elskere.  Men det er jo alltid et men - noe som ikke er perfekt, noe som ikke virker, noe som irriterer eller tynger. Og Monika har ikke evnen til - eller nok interesse for - å lære seg å leve med dagligdagse problemer i samliv med andre mennesker. Jeg synes det samme preger forholdet til familien hennes. Bare helt mot slutten av boka synes jeg å merke en endring, en litt større toleranse, særlig i forhold til søsteren Elise.

I de fleste andre romaner som følger et menneske fra barneåret til alderdommen er fortellingen sammenhengende, lineær. Men Trude Marsteins roman gir oss heller en serie med snapshots fra Monikas liv. I hvert kapittel går vi inn i handlingen med Monicas briller - det ser ut som om dette forholdet - dette persongalleriet - dette miljøet skal vare. Og så kommer bruddet, gradvis men vi kjenner symptomene igjen hver gang.

Jeg likte denne boken svært godt, selv om jeg ikke ble fortrolig med hovedpersonen.

Tharaniga L. Rajah: Det er lenge til skumring

Dette er en av de seks nominerte bøkene til P2-lytternes romanpris 2018. Det er forfatterens debutroman og handler om en oppdiktet nær fremtid med etnisk rensning, krig, terrorisme og vold mellom naboer. Ikke i Asia eller på Balkan, men i vårt fredelige Norge. De etniske konfliktene er mellom samer og nordmenn, ikke mellom muslimer og kristne eller mellom nordmenn og innvandrere.

Tharanga Raja er oppvokst i Norge, på Moi i Rogaland med foreldre fra Sti Lanka og hun har ingen røtter i Nord Norge eller i samiske miljøer, så dette er er dristig prosjekt. Ved å velge sameland og Norge plasserer hun rasisme og etniske konflikter midt i blant oss, der vi trodde vi var ganske så oppegående og «sunne».

Rammen for romanen er denne: Den høyreekstreme Jan Selkyst kom til makten i Norge og gradvis fikk partiet hans folk med på etnisk rensning av samene. Samtidig herjet den store skandinaviske krigen. Samene ble drept eller samlet i leirer der mange døde av sult. Etter krigen ble leirene åpnet av internasjonale styrker og FN tildelte samene et område i Finmark rundt Kautokeino.

Hovedpersonen Raisa har reist fra leiren på Falstad sammen med datteren Nasti for å leve tradisjonelt med reindrift. Mange samer vender tilbake til Sameland. Raisa opplever sterk tilknytning til det samiske samfunnet og har kommet seg etter sulten og elendigheten i konsentrasjonsleiren. Men det er stor motstand bland  mange nordmenn mot det samiske området og Sameland blir angrepet på flere fronter. Raisa drar til fronten, hun er i relativt god fysisk form og hun har lært seg å bruke våpen. Samene har et sterkt flyvåpen og klarer å slå tilbake både mot de norske og de russiske styrkene. Vi følger Raisa under erobringen av Murmansk på Kola der hun blir konfrontert med krigens voldsomheter, bakholdsangrep fra russiske snikskyttere og forskremte russiske familier som gjemmer seg der de rykker frem mellom boligblokkene.

Nå strekker Sameland seg over det meste av Finnmark og Kolahalvøya. Samene sikrer grensene sine og det blir våpenstillstand. Mange nordmenn har forlatt hjemstedene sine og havnet i flyktningeleirer i Finland. Det samiske samfunnet er under oppbygging, det bygges nye boligområder, veier, skoler. Norske flyktninger slipper inn på dagpendling for å jobbe, gjerne i underbetalt arbeid. Norske antisamiske organisasjoner nører opp under misnøye i flyktningeleirene og en radikal kristen organisasjon er i medvind. Terroren brer om seg. Det foregår kidnappinger og raid mot enkelte hus. Ingen kan føle seg trygge lenger.

Boka er skrevet i 1. person, alt er fortalt gjennom Raisa og det fungerer svært bra. Det blir personlig samtidig som hennes svakheter kommer godt frem: Hvordan hun ønsker å gjøre hva som helst for at Nasti skal leve i trygghet. Det bringer henne til krigen, til fronten og fjerner henne samtidig fra henne som hun ønsker å verge. Raisa har også selv fordommer trass sin evne til empati.

Språket i boka er nydelig. Av og til hardt og røft og av og til nesten poetisk eller drømmende. Rajah skriver på nynorsk og bruker mye samiske ord og uttrykk. En del er samlet i en ordliste bak, bl.a. ordet for same og for reinsdyr i 6 forskjellige bøyninger! Det kan være litt tungt å komme igjennom, men det kler historien og får landskapet i Finnmark i de forskjellige årstidene til å tre frem på en fin måte. Det er også ganske tøffe skildringer av krigen, vi kommer veldig tett innpå trefningene gjennom Raisa. Dette blir en sterk og intens kontrast til skildringene av livet i gammen og på vidda. Det er også noen grufulle skildringer av voldsepisoder. Selv om det er brutalt virker det nødvendig for handlingen.

Jeg synes boka får godt frem hvordan et samfunn som det norske kan gå i oppløsning, hvordan folk som før levde godt side ved side kan vende seg i mistenksomhet og hat mot hverandre. Det er samene som har vært undertrykt i århundrer og de har delvis blitt fratatt sitt språk - det norske samfunnet er helt klart «fienden» i fortellingen. Men også i det samiske samfunnet vokser det gradvis frem ønske om å holde de norske tilbake, og den samiske hæren holder seg ikke for god til å gå til angrep på sivile.

Enkelte deler av historien kan kanskje virke usannsynlige, som at Sameland klarer å slå tilbake både nordmennene og russerne på slagmarken, men jeg velger å akseptere forfatterens univers med et sterkt svekket Russland og et Sameland med mye internasjonal støtte.

Jeg synes dette var en svært sterk bok.