Elizabeth George: The punishment she deserves

Jeg har leste mange av Elizabeth George sine kriminalromaner med Lynley/Havers, men nå er det lenge siden. Jeg gikk litt lei av persongalleriet, for etterforskernes privatliv tar ofte mye plass i bøkene hennes. Men nå trengte jeg en god krim på min Kindle og da ble det denne.

Foreldre - barn forhold er en rød tråd i denne romanen, foreldres feil i oppdragelsen - i mange forskjellige forhold og på mange plan. Sentrum for handlinger er Ludlow, en småby nær grensen til Wales. Boka starter med en pubkveld der et par ungjenter feier avslutningen av semesteret. Den ene er en den drevne Dena "Ding" som deler leilighet med Bruce "Brutus" og Finnegan "Finn". Den andre er den flittige og skikkelige Minna som bor hos bestemoren. Minna blir sjenket under bordet og det blir mye halloi. Den lokale PCSO'en (en sivilansatt medhjelper for politiet) kommer og roer ned fyllekalaset.

Så blir Isabelle Ardery (sjefen til både Thomas Lynley og Barbara Havers) sendt til Ludlow for å gå en tidligere politisak i sømmene. Ian Druitt ble innbrakt etter en telefonanklage for pedofili og blir funnet hengt på politistasjonen, politiet konkluderer raskt med selvmord. Faren tror ikke verken på pedofili eller selvmord og truer med formell anklage med støtte fra et parlamentsmedlem. Ardery skal undersøke om politiet har gjort et korrekt etterforskningsarbeid mens Barbara Havers skal hjelpe henne. Havers er som alltid i ledelsens søkelys etter å ha opptrådt ukorrekt i en tidligere bok (en gjenganger i denne krimserien). Barbara er nysgjerrig og oppdager flere uoverensstemmelser mens Isabelle holder henne på en armlengdes avstand og vil helst bare gjøre det formelt nødvendige og dra tilbake til kontoret. Hun er ellers opptatt av å forhindre at eksmannen Bob skal flytte til New Zealand med de to sønnene deres og sin nye kone. Isabelle er på vei inn i tung alkoholisme som hun hittil har skjult på jobben.

Isabelle tvinger Barbara til å fjerne ting fra rapporten som indikerer at saken er mer komplisert og krever grundigere etterforskning. Lynley avslører dette og dermed blir han og Barbara sendt til Ludlow igjen for å gå grundigere til verks. De får tolv dager på seg.

Det blir en langsommelig og seig etterforskning som trekker inn et ganske stort antall personer og familier. Det som gjør boka interessant og gir meg lyst til å lese videre er at jeg hele tiden lurer på hvordan i all verden forfatteren har tenkt at alle disse menneskene skal forsvare sin plass i boka og få til en historie som henger sammen. Det er ellers ingen spenning eller dramatikk og etterforskninger blir nokså langdryg. Men underveis blir vi altså kjent med en del familier der foreldrene ikke er spesielt flinke til å håndtere barna sine.

Det er indiskeYasmine ble totalt avvist av sine foreldre da hun giftet seg med en engelskmann før hun var ferdig med sin utdannelse. Yasmine prøver nå selv å styre livet til sin egen datter Minna. DCS Clover Freeman, mor til Finn, setter PCSO'en til å holde sønnen konstant under oppsikt. PCSO'en vokste opp i en sekt i Irland som utnyttet barna seksuelt. Ding vil ikke bo hjemme etter en (for henne) uhyggelig opplevelse da faren døde.Ungjenta Francie har foreldre som er så frigjorte at de ikke bryr seg med hva hun gjør på noen måte. Og Isabelle Ardery har selv forsømt dine sønner for alkoholen.

Det viser seg at flere av disse sidehistoriene henger sammen, og ettersom flere lag blir avdekket blir det gradvis en sammenhengende historie av dette. Litt over 3/4 av boka er jeg temmelig sikker på hvilken retning det tar. Men fremdeles er det uklarheter igjen for å avsløre akkurat hvordan, hvorfor og når forbrytelsen foregikk, så jeg henger med helt til slutt, ikke minst for å finne ut om forfatteren faktisk drar alt dette i land. Og det gjør hun - med glans.

Boka er aaaaltfor lang, og jeg blir av og til irritert av å lese om Barbara Havers' uflidde utseende, nikotinfingre og ustelte hår. Jeg blir også lei av å lese gang på gang om IsabelleArderys omgang med  flyflasker med vodka. Når skal enkelte forfattere lære seg antydningens kunst? Er motivet for forbrytelsen troverdig?

Jeg lot meg rive med i denne kriminalromanen trass i disse innvendingene. Beskrivelsene av småbymiljøet, av ungdom mer eller mindre i drift og av mennesker som er glade i hverandre og egentlig vil det aller beste men som likevel gjør det ene uheldige valget etter det andre, ja av og til helt fatale valg - alt dette er superbra og gjør det til en god krim for meg. Så det blir nok til at jeg leser flere.

Edverd Hoem: Jordmor på jorda. Huset under blåhammaren

Denne boken om tippoldemor til Edvard Hoem hører sammen med forfatterens romaner om slektningene som utvandret til Amerika, den første var "Slåttekar i himmelen". I 2008 skrev han teksten "Jordmor på jorda" til Den norske jordmorforeningens 100-årsjubileum, og denne boka bygger på den teksten.

Jeg har ikke lest de andre slektsromanene til Hoem men vi skulle lese den i litteraturgruppa jeg er med i og den kan godt leses uavhengig av de andre. Jeg syntes også jordmortemaet var interessant, for jeg har lest flere romaner om jordmødre, alle sammen sterke kvinneskikkelser. I Kerstin Ekmann "Guds barmhjertighet" (første del av Vargskinnet, en trilogi fra Jämtlandstraktene) er jordmora Hillevi hovedpersonen. Hun kommer alene fra storbyen til jobben som disktriksjordmor i distrikts-Sverige i 1916, og det er mange tøffe tak.  I første del av Tommi Kinnunens "Der fire veier møtes" begynner Maria sin jordmorvirksomhet i nord-Finland i 1895 og blir en sterk kvinneskikkelse og familiens matriark. I Katja Kettus "Jordmora" møter vi "Villøye", som er datter av en kommunist og dermed utstøtt fra samfunnet og som praktiserer fødselshjelp og andre legekunster og ukunster på kvinner i den brutale krigen i Lappland under 2. verdenskrig.

Edverd Hoems roman starter hundre år tidligere, i året 1800.  Marta Kristine Nesje var 7 år og familien flyttet fra Gjermundnes i Romsdal over fjorden til Nesje på sørsiden der faren hadde kjøpt et hus. Familien livnærte seg på farens arbeid som skomaker og slakter og det de fikk ut av jorden på den lille husmannsplassen. I tillegg var det pliktarbeid på den store gården.

Foreldrene var både arbeidsomme og fremsynte og Marta Kristine tok til seg det hun kunne av kunnskap på omgangsskolen. Hennes interesse for kvinners strev med barnefødsler ble vakt da hun som barn fikk se det skremmende synet av en stake med en hodeskalle etter en halshugget kvinne. Presten Stub fattet interesse for den oppvakte jenta og ville sende henne på jordmoropplæring i Molde. Jordmoryrket var i sin spede begynnelse, og i nødsårene etter Napoleonskrigene ble dette ikke prioritert, men Marta Kristine fikk omsider et kurs og kunne begynne å praktisere. Men det var stor motstand i befolkningen mot å gå vekk fra folkemedisinen og de mer eller mindre kloke konene i bygdene. Hun arbeidet som jordmor i disse årene, men ble innkalt til svært få av barnefødslene.

Så ble det ekteskap med barndomskjæresten Hans som kom hjem fra krig og militærtjeneste. Marta Kristine ønsket å praktisere mer som jordmor, og familien trengte også den kjærkomne ekstrainntekten. I full forståelse med Hans forlot hun ham og de tre barna deres høsten 1821 for å gå over fjellet til Christiania og ta jordmorskolen der. På forsommeren neste år var hun ferdig, og nå var hun fullt kvalifisert til arbeidet. Jobben omfattet også koppevaksinering av barn.

Som distriktsjordmor måtte hun alltid være tilgjengelig for utrykninger og inntekten var liten. Folk var pålagt ved lov å tilkalle jordmor til fødselen, men mange unnlot dette, noen fordi de ikke hadde råd, andre av motstand mot alt som var nytt. I noen tilfeller var Marta Kristine med på søksmål for å drive inn bøter fra folk som nektet å kalle inn jordmora.

Samtidig var det hus og hjem og barn å ta seg av, og til dels gården også. Hans var mye ute på fiske for å skaffe inntekter til familien utover soldatlønnen. Sammen fikk de elleve barn. En døde like etter fødselen og en i seksårsalderen. Alt dette hun ikke klart uten hjelp fra foreldrene og fra Ingeborg, datteren hun fikk før hun giftet seg med Hans. De levde ellers et godt og nøysomt liv, men etter hvert utviklet Hans et tungsinn som gjorde at han først mistet soldatstillingen og lønnen som fulgte med, og senere trakk seg gradvis ut av alt som hadde med omsorg for familien bortsett fra litt fjordfiske. Han døde i 1841, da var han i femtiårene og Marta Kristine var 48. Det viste seg at Hans hadde gjeld til oppover ørene, og det ble tatt ut auksjonforretning på alle eiendelene deres. Heldigvis klarte Marta Kristine såvidt å beholde huset og noen få nødvendighetsartikler.

Livet som enke, jordmor og mor var hardt. Likevel klarte de å komme på fote igjen. Den eldste gutten, Ole Hansen var 12 år når faren døde, men han ble etterhvert en dugelig bonde. De andre kom ut i tjeneste når de vokste til og Marta Kristine arbeidet på jordlappen og på setra og fortsatte samtidig sin jordmorvirksomhet. Først når hun var 75 år la hun inn årene. Da hadde hun virket som jordmor i femti år, men hun fikk leve enda i ni år til, til hun var 84.

Det er vanskelig å skrive om denne boka uten å skrive mest om livet til Marta Krisitne, for boka fungerer på mange måter som en biografi. Jeg føler av og til at jeg ikke kommer helt inn på personene i boka, og jeg synes at beskrivelsen av jordmorprofesjonen på attenhundretallet går en del ut over boken som roman. Men den gir veldig interessante innblikk i akkurat det. Jeg var nok klar over at jordmoryrket var dårlig betalt på den tiden, men det var mye jeg ikke visste om folks motstand mot jordmødrene og om hvordan staten faktisk drev frem et profesjonelt program for jordmorutdannelse. Jeg synes også at boka har gode skildringer av livet på bygda i Romsdal i skyggen av Napoleonskrigene og tiden etterpå. Dette gjør jo boka høyst lesverdig, selv om jeg har litt problemer med om personene er romanfigurer eller om de faktisk er Edvard Hoems formødre og forfedre.

Mikael Niemi: Koke Bjørn

Denne har jeg stått på venteliste på en stund, men nå lå den til 1-ukes lån på Stavanger bibliotek så jeg tenkte jeg skulle gjøre et forsøk. Og i fire dager har jeg befunnet meg i den norrlandske bygda Kengis i 1852 i selskap med prosten Lars Levi Læstadius og samegutten Jussi som han fant avmagret langs veikanten og tok til seg. Det har vært et spennende og givende besøk.

"Koke bjørn" er en roman som også er en kriminalroman der natur, folkeliv og personskildringer er hovedsaken. På den måten har den mye tilfelles med Kerstin Ekmans "Hendelser ved vann". Men i "koke bjørn" er nok spenningen ved draps- og voldsepisodene og ved den omstendelige oppklaringen av disse en større drivkraft enn den er i "Hendelser ved vann". Det går utmerket an å lese den som en kriminalroman, og jeg skal innrømme at jeg gjorde det i partier fordi jeg var opptatt av å bli ferdig innenfor ukesfristen.- Dermed gikk jeg nok av og til glipp noe av det som gjør denne boka virkelig stor.

Gutten Jussi er fortelleren i det meste av boka. Tjenestejenta Hilda Alatalo forsvinner og folk snakker om at hun kan være tatt av bjørn. Prosten finner liket etter nitide studier av området der hun har ferdes. Han finner kvelningsmerker som er forsøkt kamuflert med  stikksår etter kniv. Lensmannen er ikke interessert i prostens funn og avgjør at en bjørn har vært på ferde. Noen dager etter blir det funnet og avlivet en binne med to unger. Bjørnekjøttet blir kokt, derav bokas tittel.

Men det skjer flere forsvinninger og mistenkelige dødsfall i bygda. Prosten blir tilkalt og han sørger hver gang for grundige undersøkelser som lensmannen ignorerer. Etterhvert peker undersøkelsene i en bestemt retning. Men lensmannen er på jakt etter en passende syndebukk og og en mann blir anklaget for ugjerningene.  Dette er bokas kriminalhistorie og den er riktig godt fortalt med en interessant etterforsker som kunne godt Sherlock Holmes en god gang der han finner rester av planter som bare vokser på fjellet, blyanter som er spikket på en bestemt måte, støvelfett som bare herremenn bruker osv., ja, til og med en daguerreotypi kommer med i hans bevismateriale.

Prosten er den sentrale personen i fortellingen. Jeg har alltid antatt at Læstadius var en trangsynt fanatiker etter det jeg har hørt om det pietistiske og lite tolerante lestadianersamfunnet fra Troms og Finnmark. Den Læstadius vi møter her er riktignok full av glød for en streng kristendom, mot spriten og for naturens herlighet. Samtidig fremstår han som raus, nysgjerrig og sannhetssøkende. Det er interessant hvordan Niemi lar prosten gå mange runder med seg selv: Kan vekkelsen som han har startet mane frem onde krefter? Er  hans nidkjærhet etter å oppdage nye planter bare et tegn på en ugudelig forfengelighet?

Den beskjedne Jussi liker ikke snakke for folk men han er svært fascinert av ordene og skrivekunsten. Han har lært å skrive av prosten, og et av bokas høydepunkt er når han snakker om mirakelet med bokstavene som lever sitt eget liv inntil de vokser sammen til ord og setninger og kan fortelle et helt liv. Jussi er med prosten på alle hans undersøkelser. Han skriver de pliktoppfyllende ned men mangler prostens vitenskapelige sinnelag. Det som opptar han mest er tjenestejenta Maria, og så sine grusomme minner fra oppveksten sammen med søsteren Anne Mareet hos den brutale heksa (vi får aldri vite om hun er mor til disse to).

Mikael Niemi har skrevet en bok om Lars Levi Læstadius som er både vakker og voldsom. Jeg har googlet litt om Læstadius og det er riktig at han hadde en vitenskapelig bakgrunn i tillegg til presteutdannelsen og han skal ha hatt en glødende interesse for botanikk og naturen. Om han var så raus og tolerant som han fremstår i boka er ikke godt å vite, men dette er en roman og ingen historiebok.

Peter May: I will keep you safe

Det var gjennom Peter Mays krimserie fra Hebridene jeg ble kjent med hans forfatterskap og det er hans beskrivelse av livet på disse øyene som jeg setter pris på. Denne romanen handler om et ektepar som har vokst opp i samme bygd og har klart å bygge opp en suksessrik produksjon av tweedstoff.
Niamh og Ruairidh er på en markedsføringstur i Paris sammen. Men det er noe som skurrer i forholdet deres. Niamh har fått en email som antyder at Ruairidh har et forhold til samarbeidspartneren Irina og hun konfronterer ham med det. Han nekter, blir sint og går. Kort tid etterpå blir Niamh vitne til at bilen som han har satt seg inn i sammen med Irina blir sprengt i luften av en bombe.

Niamh blir sjekket som mulig mistenkt av en nokså motvillig fransk politietterforsker, men det er andre mer sannsynlige kandidater og omsider får Niamh forlate Paris.  Resten av romanen utspiller seg på Hebridene der Niamh må forholde seg til Ruairidhs familie som er sterkt kritiske til henne og til sin egen familie som er like sterkt kritisk til Ruairidh, til sin barndomsvenninne Seonag som opp gjennom ungdomstiden har opptrådt like mye som rival som venninne, til hele lokalsamfunnet, til flere tilreisende forretningsforbindelser som har kommet opp for å være med i begravelsen, og ikke minst til den franske politietterforskeren Sylvie Bracque.

Det blir flere tilløp til uforklarlige og skremmende hendelser i denne settingen, men vi får først og fremst bakgrunnshistorien til Niamh og Ruairidh og deres familier, får høre om da Ruairidh reddet livet hennes som jentunge, forelskelser, skuffelser, sjalusi og den ulykkelige hendelsen som for alvor skapte hatet mellom de to familiene deres. Og så handler det om den gryende interessen for tekstilproduksjon, overtakelse av det lille veveriet Ranish Tweed, møtet med den eksentriske motedesigneren Lee Blunt og introduksjonen til moteverdenen og hvordan de etterhvert lyktes med en stadig mer innbringende produksjon av luksuriøse stoffer.

Spenningen i boka ligger i krysningen mellom disse tilbakeblikkene og det grusomme attentatet i Paris - hvor er kilden til grusomme ødeleggelsen av to menneskeliv? Svaret for dette får vi på de siste sidene etter noen dramatiske voldsepisoder. Når vi var kommet så langt var jeg i grunnen litt skuffet, for jeg syntes at løsningen var litt for opplagt.

I denne boka synes jeg Peter May er bedre når han skriver om det gamle øysamfunnet enn når han snekrer ihop intrigen. Og bakgrunnshistorien syntes jeg også han hadde enda bedre grep på i "Lewistrilogien". Så med andre ord: Ikke helt fullt hus, men likevel en lesverdig kriminalroman der miljø og omgivelser er hovedtema.

Margareth Drabble: A day in the life of a smiling woman

Denne novellesamlingen kjøpte jeg fordi jeg har lest en god del av Margareth Drabbles romaner og kunne godt tenke meg at hun også skrev gode noveller. Jeg kjøpte den som ebok, og har lest den over en lengre periode som jeg ofte gjør med novellesamlinger - en novelle av gangen.

Novellene er skrevet over en periode på 36 år, fra 1964 til 2000, altså fra hun var 25 år til hun var 61. Denne tidsfoskjellen merkes jo når en leser, først og frems fordi samfunnet novellene utspilles i har forandret seg over alle disse årene. Jeg synes likevel stemmen hennes har endret seg forbausende lite. Margaret er en skarp observatør av både kvinner og menn, kvinner er hovedpersoner i nesten alle novellene. Hun skriver ofte med en litt besk, satirisk undertone, likevel merker jeg en viss ømhet for personene vi møter enten de oppfører seg normalt eller merkelig.

Miljøet er veldig engelsk, vi befinner oss som regel i den øvre eller "vanlige" middelklassen, gjerne i en mindre by, og kvinnene er ofte enslige, men ikke nødvendigvis ensomme. En enke finner seg vel til rette i et leid sommerhus og nyter at hun kan gjøre akkurat hva hun vil. En lærer fra Yorkshire gir seg ut på en serie vandringer i Somerset, inspirert av William Wordsworth. Et velmenende par i en leketøysbutikk gjør er stort nummer av å høylydt rakke ned på en populær leke som en annen kvinne har kjøpt til sin sønn for penger som hun har holdt skjult for mannen sin.

Selv om miljøet er engelsk er det mye almengyldig i disse historiene, og jeg syntes det var en fryd å lese dem.

Audur Ava Olafsdottir: Regn i november

Vi reiser på en ukes tur til Island i juli og da må jeg jo innom islandsk litteratur igjen. Audur Ava Olafsdottir fikk Nordisk Råds Litteraturpris for "Arr" i fjor. Men hun har skrevet flere romaner, blant annet denne som ble beskrevet som en road-trip, det måtte jo passe fint til reiseforberedelse.

Kvinnen i tredveårene som er hovedpersonen i boken bor i Reykjavik og har vunnet et sommerhus som er satt opp utenfor bygda der familien hennes kommer fra. Hennes nokså ufordragelige ektemann har nettopp gått fra henne til fordel for en yngre kollega og forsynt seg med det meste av innbo og løsøre. Selv har hun også hatt sine sidesprang. Hennes eiendeler er noen kartonger som hun har stablet opp i et lite rom hun har flyttet til, og nå planlegger hun en kjøretur rundt Islands "highway" for å ta sommerhuset i bruk.

Hennes beste venninne Audur sklir på trappa hennes, havner på sykehus og må være der i flere måneder frem til kommende fødsel og kan hun ikke passe den fireårige sønnen Tumi for henne så lenge? Tumi er 4 år, døv og svært oppvakt.

Vår hovedperson er ikke glad i barn, men hva kan hun gjøre?  Så er det også Tumi som gir henne tallene til lottokupongen som hun vinner tidenes lottogevinst med, og med hanskerommet fullt av tusenlapper og Tumi i barnesete setter de av gårde. Det er november, været er dårlig, ikke så dårlig som det pleier å være på Island i november, men ille nok. Det er mørkt, dårlig sikt og dårlig føre og flere dyr må bøte med livet både før og under denne turen, en gås, en sau og flere andre. Det går også av og til på helsa og nesten på livet løs med de to i bilen. Og det dukker opp flere mannfolk også, slik at spådommen om tre menn som hun fikk før reisen skal gå i oppfyllelse.

Omsorgen for Tumi er først en ren pliktøvelse men utvikler seg gradvis til gjensidig varme og forståelse og er et stort pluss for boka. Etterhvert dykker det også opp spøkelser fra fortiden, ikke minst når de er fremme ved sommerhuset.

I begynnelsen syntes jeg det var for mye bråkjekt i fortellingen og ektemannens ufordragelige egoisme og kvinnens likegyldighet overfor dette var rett og slett irriterende å lese om. Jeg ble nærmest motvillig med på turen. Men jeg levde meg mer og mer inn i historien mens veien og reisen tok over og ble hovedtema.

Det er fullt av korte avsnitt i boka som er fortalt med en annen stemme. Det meste virker som tilbakeblikk, men det er noen ganger vanskelig å få tak i om det er hovedpersonens tilbakeblikk eller andre i familien - spesielt er det tanker omkring et (uønsket? Uventet?) svangerskap, men det er ingenting i boka som tyder på at hovedpersonen er gravid. Kanskje det er mora?

Hva lærte jeg om Island av boka? I alle fall dette - beregn mye tid på en rundreise rundt øya - mye mer tid enn vi har. Jeg har ellers litt blandede følelser for boka, men er nok nysgjerrig på forfatteren, så kanskje "Arr" blir med meg hjem en dag?

Ali Smith: Spring

Dette er den tredje romanen i Ali Smith sin årstidsserie.  Litt artig at den faller nesten sammen i tid med Knausgård sin årstidsserie uten sammenligning forøvrig.

Det er ingen direkte sammenheng mellom Ali Smith sine årstidsromaner men de har likevel noen likhetstrekk. I hver av de utgjør årstiden en slags ramme for handlingene, en eller flere kunstnere har en slags birolle og det er også et politisk tema. I "Spring" er kunstnertemaet fra litteraturen med den tyske dikteren Rainer Marie Rilke og den New Zealandske forfatteren Katherine Mansfield. De skal ha oppholdt seg i samme sveitsiske småby på samme tid på 1920-tallet, kanskje til og med på samme hotell, men det er ingenting som tyder på at de to kjente hverandre. Film-og TV regissør Richard Lease vil gjerne lage et TV-prosjekt av dette historiske sammentreffet. Richards kollega vil gjøre dette om til et slags sexy kostymedrama mellom de to dikterne, noe Richard prøver å avverge. Men viktigere for Richard er at hans livs kjærlighet, den noe eldre Patricia Heal nylig døde etter et langt sykeleie og livet hans er ikke noe verdt lengre.

Brit jobber på en interneringsleir for asylsøkere i Sør-England og Ali Smith legger ikke fingrene imellom når hun skildrer forholdene i leiren. En dag spaserer den 12 årige jenta Florence inn på et av kontorene der og begynner å stille spørsmål og utrolig nok blir renholdet på toalettene bedre i ukene etterpå. Florence gir seg ikke med det, og av en eller annen grunn virker det som om folk ikke klarer å stoppe henne. Hun gir seg ut på en togreise og Brit følger etter henne, dels utfra nysgjerrighet, dels en slags omsorgsfølelse. Ferden går til Inverness. Der treffer de på Richard og en kvinne som reiser rundt med en van som hun av og til selger kaffe fra og av og til råkjører i.

Historien hopper frem og tilbake og innimellom får Ali Smith sagt ganske mye om hvordan England behandler asylsøkere. På sitt beste er dette beisk og saftig satire, men noen ganger synes jeg at den politiske bredsiden i romanen går litt ut over det kunstneriske. Personen Richard blir jeg nokså glad i, og jeg får også litt sympati for den i utgangspunkt nokså ufordragelige Brit. Jenta Florence blir for meg mer en symbolfigur enn en person, og jeg skulle gjerne fått vite mer om hennes historie, bl.a. i den scenen der hun treffer moren sin (eller er det det som skjer?).

Historien om Rilke og Mansfield synes jeg blir litt lite innvevd i handlingen. Jeg var forresten nylig i Ronda i Spania der Rilke tilbrakte noen år av sitt liv og ble inspirert av klimaet og omgivelsene. De har selvfølgelig et Rilke-hus der, det rakk jeg ikke å se men det må jeg jo gjøre neste gang jeg er i Ronda! Så boken gjorde meg nok litt inspirert av kunstnerne.  

Men fremdeles er det "Autumn" som har grepet meg mest av årstidsromanene til Ali Smith.