Kazuo Ishiguro: Buried Giant/En kjempe begravd

Kazuo Ishiguro er en svært godt etablert britisk forfatter med japansk bakgrunn. Noen av de mest kjente bøkene hans er "The Remains of the day/Resten av dagen" som han fikk Booker-prisen for i 1989 og "Never let me go".  Begge disse er filmet - filmen "The Remains of the day" ble en stor suksess med Antony Hopkins og Emma Thompson. Jeg har bare lest "Never let me go". Jeg så filmen på en lang flyreise og var bare nødt til å lese boken også.

"The buried giant" ble anmeldt i NRK for noen uker siden og det var det som trigget leselysten - i tillegg til at jeg likte "Never let me go" svært godt.

Jeg fant "Buried Giant" på biblioteket - ikke under engelsk skjønnlitteratur, men under Fantasy. Det var ikke så uventet for det fremgikk av anmeldelsen at Ishiguro har brukt svært mange elementer fra denne genren. Handlingen er lagt til tidlig middelalder - en generasjon etter kong Arthurs dager. Briter (Britons) og saksere (Saxons) lever i en slags fredelig sameksistens men i hver sine landsbyer. De har forskjellig religion og språk, men det er god kontakt mellom dem. Der er også overnaturlige skapninger, og de er godt kjent med vesener som troll og drager. Hovedpersonene er paret Axl og Beatrice. De er briter og godt oppi årene. De lever litt på kanten av samfunnet, bor i utkanten av landsbyen og blir tydeligvis sett på som litt "utenfor". Begge to er plaget av at minnene forsvinner, men dette er ikke først og fremst pga. alderen, det ligger et glemselens slør over hele landsbyen, og det er heller ikke spesielt for denne landsbyen og rammer kanskje de unge i vel så stor grad.

Forholdet mellom Axl og Beatrice beskrives som varmt og kjærlig - men av og til dukker det opp små elementer som tyder på at det ligger enklelte vonde hendelser i fortiden deres. De har et vagt minne om sønnen deres, og så legger de ut på en reise for å finne ham. Denne reisen er rammen for hele boken. Underveis treffer de på (og reiser tidvis sammen med) den svært gamle ridderen Gawain fra kong Arthurs hær (faktisk hans nevø), den saksiske krigeren Wistan, og den saksiske gutten Edwin som må rømme fra landsbyen sin. Hver for seg har disse sine egne motiver og mål med reisen.

Etterhvert blir det klarlagt at glemselen skyldes en trolldom og er knyttet til dragen Querig. Det blir et delmål for Axl og Beatrice å bidra til at dragen blir drept. Samtidig avsløres de forskjellige motivene til de reisende gradvis - ønsker alle å avlive dragen? Og hva vil skje hvis den blir avlivet? Hva er forhistorien til Axl og Beatrice? Og til Wistan? Kjenner Axl Gawain fra tidligere?

Fantasy-genren blir i denne boken brukt til å utforske hvilken betydning minner og hukommelse har for oss. Er det mulig at menneskene trenger et glemselens slør for å unngå å bli ødelagt av vonde minner - og hvordan kan det gå på bekostning av de gode minnene? Kan en fjerne grusomme handlinger ved å fortrenge minnene? I denne fortellingen hadde trolldommen blitt kastet over landet fordi det hadde det vært grusomme overgrep i  krigene mellom briter og saksere. Noen ønsket å unngå at "verden" gikk under i hat og blodfeider. Var denne glemselen et gode?

Ishiguro skriver her i et litt gammelmodig språk. Det meste av boken er skrevet i 3. person, men fortellerståsted skifter mellom personene som er med på reisen. Dialogen mellom Axl og Beatrice har tydelig preg av å være samtaler mellom gamle mennesker, kanskje med islett av Alzheimer. Handlingen skrider svært langsomt fremover, også i noen ganske dramatiske scener,  og en må nesten selv skape dramatikken i eget hode. Jeg synes disse fortellerteknikkene fungerer godt i dette universet, men jeg har lest noen anmeldelser som ikke liker det.

Hva vil skje når minnene dukker frem igjen over hele landet er ikke godt å si. Axl og Beatrice er så gamle at de slipper å bekymre seg for dette for sin egen del. Jeg vil ikke røpe for mye av handlingen, men kan si såpass som at de to finner ut av det med sønnen og det ser ut til å gå mot en fullstendig harmonisk avslutning for dem. Men så gjør Ishiguro et lite grep som gjør at vi lurer på hvordan det kommer til å gå med dem.

Dette var en bok som jeg syntes var kjekk å lese og vanskelig å legge fra seg. Jeg har allerede skaffet meg "The remains of the day" - den ligger på listen over bøker jeg vil lese snart.

Marit Eikemo: Alt inkludert

Denne boken fikk jeg lyst til å lese eter å ha hørt på P2-lytternes romanpris. Det var den boken som klarte seg nest lengst, slått på målstreken av Linn Ullmanns "De urolige".

Alt inkludert handler om den enslige moren Agnes som kommer med datteren Maja, seks år, til en uspesifiserft by med bare noen kofferter. Der har hun leid en delvis møblert kjellerleilighet og hun har ikke noe flyttelass med seg. Men leiligheten er fullstendig tom og Agnes klarer å presse huseieren til å kompensere for manglende møbler med et mindre beløp. Hun og Maja flytter så inn i den tomme leiligheten. Første natten sover de på gulvet. I resten av boken møblerer Agnes opp leiligheten litt etter litt til et levelig nivå ved hjelp av FINN - noe er  gibortsaker og i tillegg er Agnes flink til å overtale folk til å gi bort eller selge billig. Så hun klarer å strekke møbelpengene til å leve av også. Annet har hun ikke å leve av. Agnes lever "utenfor samfunnet". Får hun sosialhjelp? Barnetrygd?

Gjennom Maja og gjennom FINN-aktiviteten får hun bekjente i lokalmiljøet. Et poeng i boken er kontrasten mellom Agnes og de andre menneskene i lokalmiljøet. Det går blant annet ut på forhold til ting - mange er svært opptatt av ytre verdier. Størrelse og utseende på leiligheten. Gir mannen nok smykker for å vise oppmerksomhet? Hva er en sofa i "dansk design" verdt? Hvordan skal et perfekt jenterom for en seksåring se ut? Agnes bryr seg lite om slikt, men dette er ikke ut fra noe slags "anti-materialistisk" livssyn. Det virker mer som en likegyldighet, hun har nok med å dukke inn i Super Mario-verdenen på datterens Nintendo.

Agnes får et brukbart men overfladisk forhold til naboene. Som enslig mor får hun en slags vennlig men samtidig nedlatende oppmerksomhet fra de mer driftige mødrene (og fedrene). Det er også sprekker i deres fasader - Mette som går rundt med en nakkekrage selv om hun ikke feiler noe, den perfekte Frøydis som besøker henne for å drikke vin på formiddagene. Når omgivelsene stiller nærgående spørsmål serverer hun noen troverdige hvite løgner som blir mindre og mindre hvite etterhvert som handlingen skrider frem. Hun ser seg heller ikke for god til å angi naboene til politiet - ikke av moralske grunner, men for å oppnå fordeler for seg selv. Hun bidrar ikke selv med noe i forhold til omgivelsene. Naboene ser etter Maja på lekeplassen, tar henne med i svømmebasseng, har henne på overnattingsbesøk - det er utenkelig for Agnes å gjøre noe liknende overfor dem.

Enda mer problematisk blir hennes forhold til Maja. Hun lever i et slags symbiotisk forhold til datteren, men er likevel nesten sjokkerende lite opptatt av datterens grunnleggende behov. Mot slutten av boken tårner problemene seg opp og hun velger en innlysende løsning - bryter opp, reiser til et nytt sted. Og mannen v ille fra nissen flytte........

Hvem er Agnes? Hvor kommer hun fra? Hvor vil hun hen? Dette får vi ikke svar på i boken. Det er heller ikke helt realistisk at hun ikke blir fanget opp av samfunnet på en eller annen måte, f.eks. av barnevernet i forbindelse med Majas skolestart. Norge er et lite land, og det er grenser for hvor lenge en kan holde seg "under radaren". Jeg synes forsåvidt ikke dette gjør noe for utbyttet av boken. Jeg leser den som en nokså dyster beskrivelse av et menneske som er i en slags oppløsning og jeg synes det fungerer selv om det er noen usannsynlige detaljer..

Dette var en bok som gikk raskt å lese, men som også var litt ubehagelig. Jeg savner noen gode mennesker! Ikke perfekte mennesker, men det mangler noen som en kan bli litt glad i. Det er så mye smålighet, både hos naboene og hos Agnes selv.

Boken vekker ettertanke, men jeg synes ikke den på noen måte kommer opp mot Linn Ullmanns "De urolige"!

2 novellesamlinger

Jeg har lest to svært forskjellige novellesamlinger. En samling av amerikanske noveller 2012 (dvs. noveller skrevet i 2011). Den plukket jeg opp i en fantastisk bokhandel i Portland, Oregon på vår reise langs vestkysten av USA i 2013. Den andre var Clarice Lispector: Familiebånd. Det var en dansk utgave av den første novellesamlingen som hun gav ut i 1960.


Clarice Lispector var født i Ukraina men vokste opp i Brasil. Novellene hennes er alle skrevet med en litt ironisk distanse, men noen ganger likevel med en slags ømhet overfor personene som hun skriver om. Hun skriver om små episoder eller hendelser som hun utforsker grundig og med et utrolig levende språk Det var en fornøyelse å lese disse novellene, men de er såpass spesielle at jeg bare klarte å lese en av gangen. Jeg opplever ofte det med gode novellesamlinger - selv om de er korte må de fordøyes enkeltvis.



The best American short stories 2012: Dette er en årlig utgivelse og består av noveller som ble publisert i USA eller Canada i løpet av 2011. I denne utgaven fantes det bl.a. en novelle av Alice Munroe, og det var en del andre kjente navn tilstede. Det var flere av novellene jeg syntes var riktig gode, andre var jeg så lite interessert i at jeg hoppet over dem (2 stykker). Alice Munroes sin var god, men det hadde jeg jo ventet, hun er en av mine yndlingsforfattere. En historie som gjorde uventet inntrykk på meg var "Beautiful monsters" av Eric Puchner, en historie som foregår i en slags dystopisk fremtid der hovedpersonene er en slags klonede barnearbeidere. Jeg likte også godt  "North Country" av Roxane Gay, om en ung jente som prøver å finne seg til rette i en småby ved Lake Superior "on the edge of the world". Jeg synes hun tar småbyliv, sjargong og tranghet helt på¨kornet.

Det var en helt annen opplevelse å lese samlingen av amerikanske noveller enn å lese en novellesamling av en enkelt forfatter. Denne samlingen har ikke noen fellesnevner, intet tema, ingenting som knytter det sammen utenom at de er gitt ut samme året. Det kan på sitt beste fungere som smaksprøver - men for min del tror jeg ikke jeg kommer til å lese flere samlinger av denne typen, selv om jeg godt kan like noveller og selv om det var endel godbiter.

Åsa Larsson: Et offer til Molok

Dette er den femte av Åsa Larssons krimbøker med juristen Rebecka Martinsson i hovedrollen. Jeg har lest de fire første. I alle bøkene er handlingen lagt til Kiruna-området der Rebecka vokste opp, og naturen og menneskene i Lappland er bakteppet for alle historiene. Det er innslag av samisk og finsk, det er mye kulde, snø og is, blåbær og molter, hunder, bjørnespor og fisking - og jeg liker det. Kanskje fordi det minner meg litt om årene jeg bodde i Mo i Rana på 70-tallet.

Mye er bra i denne boken. Intrigen er fiffig lagt opp med tråder tilbake til gruvesamfunnet på tidlig 1900-tall. Denne perioden er kanskje noe sjablongmessig beskrevet, men jeg tror på fortellingen og personene. Det er flere spennende innslag under etterforskningen som jeg kan tenke meg ville gjøre seg bra på film. Oppklaringen av alle historiene henger greit sammen - men jeg synes likevel morderens motiver og fremgangsmåter blir litt søkt.

Jeg synes nok det er litt irriterende at Rebecka fortsatt holder fast ved den ekstremt urbane Måns - han holder fortet i det trendy advokatkontoret i Stockholm der Rebecka også var partner før hun slo seg ned som statsadvokat i Kiruna. Men slike personlige konflikter skal det vel være i en krimserie? 

Det som jeg synes trekker ned ved boken er fremstillingen av Rebeckas kollega og konkurrent von Post som blir sakens etterforsker. Hans mannsjåvinisme, inkompetanse og manglende selvinnsikt blir overdrevet til de grader at han fremstår som en karikatur. Det kan nok finnes slike personer, men det er vanskelig å tro på at de får ture frem på den måten uten å bli satt på plass. Jeg tror boka hadde blitt bedre hvis Rebecka hadde blitt skrevet inn som etterforsker og det hadde blitt mer fokus på utviklingen av intrigen.. 

Asli Erdogan: Den mirakuløse mandarin

Dette blir et kort innlegg om en kort bok. Den kinesiske mandarin er en slags kortroman, dvs. den første delen er en kortroman, så er det kapitler og korte tekster og på slutten noe som minner mer om en novelle. I hovedfortellingen går jeg-personen (en kvinne) rundt i gatene i Geneve med en bandasje over det ene øyet som er betent og som det ser ut til at hun kommer til å miste. Det er en nattfortelling, alle vandringene foregår i mørke eller i vintertåke. Likevel er det ikke noen"svart" bok, jeg vil heller kalle den melankolsk.

Ellers ser jeg ikke helt sammenhengen mellom de forskjellige tekstene i boken. Novellen har en annen jeg-person - en mann, og jeg ser ingen tilknytningspunkter. Til tross for det beholdt den interessen fra begynnelse til slutt. Det kommer nok av språket som jeg ble fanget inn i og stemmen til jeg-personen som jeg lett klarer å identifisere meg med, selv om hun er svært forskjellig fra meg. Men jeg har beholdt boken - kanskje må jeg lese deler av den på nytt.

Jeg har tidligere lest og likt "Byen med den røde kappen", fra Rio de Janeiro. Denne var nokså annerledes i formen, men det er noe med stemningen som jeg kjenner igjen.

Gyldendal har gitt ut en til bok av Asli Erdogan på norsk - Steinbygningen, den er også kommet i XS-serien, veldig pent format.

Svetlana Aleksijevitsj: Krigen har intet kvinnelig ansikt

Dette var et slags felles leseprosjekt for Torbjørn og meg: Vi ga hverandre hver sin bok til jul. Han fikk "Slutten for det røde mennesket" og jeg fikk denne.

Jeg begynte på boken allerede i romjulen, men dette var ikke en bok jeg kunne pløye raskt igjennom, og da vi dro på vår 7-ukers reise til Spania følte jeg heller ikke at det var en bok jeg hadde lyst til å lese i vårsolen på terrassen. Den fikk bli igjen hjemme. Nå har jeg hatt tid i påsken til å lese resten.

Dette er på ingen måte en tunglest bok, Svetlana Aleksijevitsj skriver lett og flytende. Som alle bøkene hun har gitt ut er boken er satt sammen av utallige intervjuer. Det blir et enormt kor av stemmer rundt et omfattende tema. Det i seg selv gjør at i alle fall jeg trengte å bruke litt tid på boken så det ikke bare ble en oppramsing av fortellinger. Jeg må ha tid til å fordøye stoffet og tenke gjennom sammenhenger. I tillegg kommer det at 2.verdenskrig sett fra Sovjetsamfunnets side er en svært blodig historie, både sett fra fronten og ikke minst i skildringene av partisanene i de okkuperte delene av Sovjet. Det er slett ikke alltid at jeg orker å lese krigsstoff.

Svetlana Aleksijevitsj begynte arbeidet med denne boken i 1978 og den ble gitt ut i 1984. Det var en sensurert utgave - både hadde hun selv fjernet en del av stoffet som hun ikke regnet med ville slippe gjennom sensuren, og så ble den også sensurert under utgivelsesprosessen. Etter Sovjetunionens fall ble det mulig å bearbeide stoffet i en usensurert utgave som kom ut i 2006 og på norsk i 2014.

Det er kvinnene fra det tidligere Sovjetsamfunnet som forteller om sin krigsinnsats. Kvinnene deltok på alle nivåer i hæren, som piloter, skarpskyttere, sambandsoffiserer og i saniteten. Og de deltok like sterkt i motstandsbevegelsen og blant partisanene. Mange av kvinnene har ikke kunnet fortelle disse historiene før, deres innsats ble tiet ihjel etter krigen. I etterkrigstiden ble det på mange måter sett på som ukvinnelig og nedverdigende å ha vært soldat, og dette er også litt av bakgrunnen for tittelen på boken. Noe av årsaken er var at de ble sett på som løsaktige av de kvinnene som ble igjen og hadde mennene sine ved fronten - imidlertid er det svært få av fortellingene i boka som tyder på at det var svært mange kjærlighetseventyr ved fronten og heller ikke blir det fortalt mye om seksuell trakassering. Mine tanker er heller at kvinnenes aktive deltakelse ikke passer med forestillinger om menns overlegenhet.

For meg blir boken på mange måte paradoksalt nok nettopp en beskrivelse av krigens kvinnelige ansikt fordi den skildrer krigen sette med kvinneøyne og det blir tildels lagt vekt på detaljer som kanskje er mindre beskrevet i tradisjonell krigshistorie. Dette gjelder trivielle detaljer som påkledning, hårklipp, noen pyntet seg overhodet ikke under krigen mens hos andre var det viktig med små oppmerksomheter som en liten markblomst eller en lite smykke laget av metalldeler. Det gjelder også den vekten mange legger på følelser som oppstår mellom mann og kvinne, mellom barn og foreldre og ikke minst alle de varme følelsene og tårene som faller over sårede som dør, dette går igjen i svært mange beretninger fra saniteten.

Svært mange av intervjuobjektene verver seg til aktiv krigstjeneste, og det er gjennomgående og typisk at de gjør dette fordi de ønsker å kjempe, og gjerne i første rekke. De som måtte tro at Sovjetkvinnene ble tvangsrekruttert til å slåss finner ikke dekning for det i denne boken. Mange er svært unge, helt ned til 15 år, og de må ofte snike seg inn eller lyve på alderen for å ikke bli avvist. Noen har romantiske forestillinger når de verver seg, men alle møter den brutale virkeligheten og gjennomlever år med krig og blod og forsakelser. Men likevel - de har mat og de har et samhold.

Kvinnene som forteller fra partisanlivet har opplever også svært mye grusomheter. For meg er det disse skildringene som er vondest å lese. Den tyske okkupanthæren myrdet, torturerte og lemlestet for fote. Barn ble slett ikke spart. Partisanene kommer svært tett innpå det harde livet på den okkuperte landsbygda, mange ble vitner til at egne slektninger ble drept. I tillegg kommer sulten - det fantes ikke mat, folk overlevde (eller overlevde ikke) på røtter, gress, blader.

I all hovedsak sitter vi igjen med et inntrykk av at befolkningen i Sovjetunionen - sett gjennom intervjuene med kvinnene i boken - sto sammen om å forsvare landet sitt mot Tyskland og var mindre opptatt av interne stridigheter i perioden som krigen varte. Men boken kommer også innpå velkjente sider ved krigen som særlig gjenspeiler seg i etterkrigstiden. Soldatene hadde "ikke lov til å bli tatt til fange". De som hadde vært i tysk fangeskap ble sett som forrrædere - ikke først og fremst av folkemeningen men av statsapparatet. Flere av kvinnene har historier om ektemenn som kommer hjem fra fangenskap og blir sendt til fangeleirer. Dette er noe som vi også kjenner fra skjebnen til mange av russerfangene i Nord Norge.

Det er også noen beretninger om kommisærer som reiser rundt for å tvinge befolkningen på landsbygda til å forsyne staten med penger eller varer - dette når de mangler alt, går selv foran plogen fordi det ikke finnes hester.

Hva har denne boken i seg som gjør den til Nobelprisstoff? Den setter sammen en masse stemmer til et kor som gir oss en samlet historie om kvinnene som deltok i krigen. Denne historien er Aleksijevitsj sitt verk selv om de enkelte fortellingene tilhører intervjuobjektene. Hun setter de sammen slik at de strømmer som en elv i en retning. Boken blir også fargerike miljøskildringer av de enorme russisk/hviterussisk/ukrainske samfunnene. Jeg kommer nok til å lese flere av bøkene hennes, selv om jeg vanligvis leser svært lite saksprosa.

Elena Ferrante: Dei som flyktar og dei som blir

Dette er tredje boken i Napoli-kvartetten. Jeg leste den første en god stund etter at den kom ut. Det skal som regel mye til at jeg får lyst til å lese en bok som blir rost opp i skyene og omtalt overalt, for mye "hype" virker negativt på meg. I tillegg gjorde det gyselige, sukkersøte omslaget på "Mi briljante venninne" til at jeg var svært skeptisk. Men jeg leste/hørte noen svært positive og nøkterne anmeldelser som gjorde meg litt nysgjerrig og jeg lånte den første på biblioteket. Da ble jeg hektet - eller vi kan godt si forført - jeg likte boken og ble bare nødt til å lese videre. 

Nå er jeg ferdig med denne som jeg fikk tak i på 1-ukes lån ved Sandnes bibliotek, og jeg venter spent på at den siste skal komme på norsk. 

I den tredje boken er hovedpersonen Lena og venninnen Lila blitt voksne og de lever svært forskjellige liv. Lena har reist fra Napoli for godt og bor nå i Firenze. Hun er ferdig med studiene, har gitt ut en roman som er blitt en suksess og har gitt henne et navn i de intellektuelle miljøene i Firenze, og hun har en kjæreste som ser ut til å ha en lysende fremtid som akademiker. Det går mot ekteskap og familieliv. 

Lila lever fortsatt et strevsomt, fattigslig liv som enslig mor og som arbeider i kjøttindustrien, slik vi forlot henne i forrige bok. Hun bor sammen med barndomsvennen Enzo som tar seg av henne, etterhvert får de to også et slags samliv. Forholdene på fabrikken er elendig, betalingen er dårlig og kvinnene blir stadig utsatt for seksuell trakassering.

De to venninnene oppleverer de turbulente tidene på sekstitallet på forskjellig måte - Lena først og fremst gjennom studentopprørene og uroen blant de intellektuelle, mens Lila opplever opprøret mer på kroppen med de voldsbølgene som skyller innover Italia. Hun blir trukket inn i det når noen av hennes gamle bekjente vil bruke henne for å avsløre de dårlige arbeidsforholdene på fabrikken i "revolusjonens" øyemed. Hun velger til slutt å si opp på fabrikken og får hjelp av Lena til å presse arbeidsgiveren til å betale ut lønn hun har til gode.

I deler av boken ser det ut til at Lena har kommet best ut av det - hun har fått et trygt hjem, svigerfamilie som støtter henne, grei økonomi og kan bl.a. støtte familien sin økonomisk Hun har med andre ord gjennomført en vellykket klassereise som fikk slutt på mindreverdsfølelsen hun hadde fordi hun kom fra slummen. Men hun får to barn på kort tid - mannen verdsetter ikke henne som likeverdig, verken intellektuelt eller i samlivet forøvrig, og etterhvert mister hun taket på skrivingen.

Lila er igjen i Napoli og har aldri klart å ta steget over i en verden der hun kan få utløp for sine intellektuelle evner. Men så fatter hun interesse for dataprogrammering som Enzo har begynt å snuse på og klarer å snu dette til sin fordel - hun får en bedre betalt stilling, og etterhvert får hun et tilbud som kommer til å bety en stor forandring for henne uten at jeg skal gå inn på det her.

De to venninnene ser hverandre ved to anledninger i denne perioden - ellers har de bare telefonkontakt. Men kontakten mellom dem er likevel en rød tråd gjennom hele handlingen. Dette gjelder ikke minst forholdet deres til Nino - Lenas hemmelige kjærlighet helt fra barneskolen og som Lila hadde et kort og intenst forhold til som ung. Det gjelder også hvordan de opplever hverandres utvikling - Lila når hun hører om Lenas "lykkelige liv som gift småbarnsmor" og når hun leser bøkene Lena har skrevet (og som hun kritiserer - "er forventar så mykje frå deg, eg er altfor sikker på at du kan gjere det betre"), og Lena når hun ordner opp for Lina etter fascistiske angrep på arbeidsplassen og hva hun synes om Linas måte å hanskes med Solara-familien på (den lokale mafiaen).

I denne boken merker vi også en gryende feministisk bevisstheten hos Lena. Tidligere var hun svært opptatt av om hun hadde de riktige tankene og meningene, men nå klarer hun å vurdere sin rolle både i ekteskapet og i de intellektuelle miljøene hun har jobbet i. Men Lila-figuren er stadig nokså utilnærmelig og vi blir aldri helt sikre på hva som er vennskap og hva som er misunnelse og/eller sjalusi mellom dem. Lena har flere tanker om dette og deler dem med leserne, men det er rom for mange refleksjoner utover det.

På mange måter virket denne boken sterkere på meg enn bok nummer 2. Jeg tror det kommer av at vi her i større grad får en god miljøskildring av det italienske samfunnet på 60-tallet samtidig som spenningen i venninneforholdet mellom Lena og Lila er tydeligere. Det er i spenningsfeltet her at lesingen er mest interessant.

Jeg synes også det er interessant og påfallende hvor store forskjeller det er (ifølge bøkene) mellom Italia og Norge på 60-tallet. Klasseforskjellene er adskillig dypere. Undertrykkelsen i familien kom klart frem allerede i den første boken der vi merket at juling var noe kvinner var vant til fra de var barn. Volden i de politiske bevegelsene er fremtredende, både på høyre- og venstresiden. Det er vi egentlig nokså kjent med fra nyhetene på den tiden. Det er også mer innslag av brutalitet i barneoppdragelsen, også i beskrivelsen av Lena og Lila sitt forhold til sine egne barn. Begge to er glade i barna sine, men det vanker mange harde irettesettelser og ørefiker likevel.

Nå sitter jeg igjen med en mengde spørsmål som jeg håper å få svar på i den siste boken:
Vil Lena stå sterkere og mer selvstendig eller vil hun igjen bli holdt nede gjennom sitt nye kjærlighetsforhold?
Vil Lena noensinne føle seg trygg og hjemme i det miljøet hun lever i?
Hvordan vil Lila klare seg i forhold til Solara-brødrene?
Hvordan utvikler barna deres seg?
Får vi noensinne mer innblikk i Lila sine tanker og motiver?
Har Lila blitt korrumpert av de samme kreftene som hun følte seg høyt hevet over eller har hun klart å ta kontrollen over sitt liv?
Møtes Lena og Lila igjen og hva skjedde det egentlig med Lila etter hun forlot hjemmet sitt i begynnelsen av den første boken?