Elena Ferrante: Dei som flyktar og dei som blir

Dette er tredje boken i Napoli-kvartetten. Jeg leste den første en god stund etter at den kom ut. Det skal som regel mye til at jeg får lyst til å lese en bok som blir rost opp i skyene og omtalt overalt, for mye "hype" virker negativt på meg. I tillegg gjorde det gyselige, sukkersøte omslaget på "Mi briljante venninne" til at jeg var svært skeptisk. Men jeg leste/hørte noen svært positive og nøkterne anmeldelser som gjorde meg litt nysgjerrig og jeg lånte den første på biblioteket. Da ble jeg hektet - eller vi kan godt si forført - jeg likte boken og ble bare nødt til å lese videre. 

Nå er jeg ferdig med denne som jeg fikk tak i på 1-ukes lån ved Sandnes bibliotek, og jeg venter spent på at den siste skal komme på norsk. 

I den tredje boken er hovedpersonen Lena og venninnen Lila blitt voksne og de lever svært forskjellige liv. Lena har reist fra Napoli for godt og bor nå i Firenze. Hun er ferdig med studiene, har gitt ut en roman som er blitt en suksess og har gitt henne et navn i de intellektuelle miljøene i Firenze, og hun har en kjæreste som ser ut til å ha en lysende fremtid som akademiker. Det går mot ekteskap og familieliv. 

Lila lever fortsatt et strevsomt, fattigslig liv som enslig mor og som arbeider i kjøttindustrien, slik vi forlot henne i forrige bok. Hun bor sammen med barndomsvennen Enzo som tar seg av henne, etterhvert får de to også et slags samliv. Forholdene på fabrikken er elendig, betalingen er dårlig og kvinnene blir stadig utsatt for seksuell trakassering.

De to venninnene oppleverer de turbulente tidene på sekstitallet på forskjellig måte - Lena først og fremst gjennom studentopprørene og uroen blant de intellektuelle, mens Lila opplever opprøret mer på kroppen med de voldsbølgene som skyller innover Italia. Hun blir trukket inn i det når noen av hennes gamle bekjente vil bruke henne for å avsløre de dårlige arbeidsforholdene på fabrikken i "revolusjonens" øyemed. Hun velger til slutt å si opp på fabrikken og får hjelp av Lena til å presse arbeidsgiveren til å betale ut lønn hun har til gode.

I deler av boken ser det ut til at Lena har kommet best ut av det - hun har fått et trygt hjem, svigerfamilie som støtter henne, grei økonomi og kan bl.a. støtte familien sin økonomisk Hun har med andre ord gjennomført en vellykket klassereise som fikk slutt på mindreverdsfølelsen hun hadde fordi hun kom fra slummen. Men hun får to barn på kort tid - mannen verdsetter ikke henne som likeverdig, verken intellektuelt eller i samlivet forøvrig, og etterhvert mister hun taket på skrivingen.

Lila er igjen i Napoli og har aldri klart å ta steget over i en verden der hun kan få utløp for sine intellektuelle evner. Men så fatter hun interesse for dataprogrammering som Enzo har begynt å snuse på og klarer å snu dette til sin fordel - hun får en bedre betalt stilling, og etterhvert får hun et tilbud som kommer til å bety en stor forandring for henne uten at jeg skal gå inn på det her.

De to venninnene ser hverandre ved to anledninger i denne perioden - ellers har de bare telefonkontakt. Men kontakten mellom dem er likevel en rød tråd gjennom hele handlingen. Dette gjelder ikke minst forholdet deres til Nino - Lenas hemmelige kjærlighet helt fra barneskolen og som Lila hadde et kort og intenst forhold til som ung. Det gjelder også hvordan de opplever hverandres utvikling - Lila når hun hører om Lenas "lykkelige liv som gift småbarnsmor" og når hun leser bøkene Lena har skrevet (og som hun kritiserer - "er forventar så mykje frå deg, eg er altfor sikker på at du kan gjere det betre"), og Lena når hun ordner opp for Lina etter fascistiske angrep på arbeidsplassen og hva hun synes om Linas måte å hanskes med Solara-familien på (den lokale mafiaen).

I denne boken merker vi også en gryende feministisk bevisstheten hos Lena. Tidligere var hun svært opptatt av om hun hadde de riktige tankene og meningene, men nå klarer hun å vurdere sin rolle både i ekteskapet og i de intellektuelle miljøene hun har jobbet i. Men Lila-figuren er stadig nokså utilnærmelig og vi blir aldri helt sikre på hva som er vennskap og hva som er misunnelse og/eller sjalusi mellom dem. Lena har flere tanker om dette og deler dem med leserne, men det er rom for mange refleksjoner utover det.

På mange måter virket denne boken sterkere på meg enn bok nummer 2. Jeg tror det kommer av at vi her i større grad får en god miljøskildring av det italienske samfunnet på 60-tallet samtidig som spenningen i venninneforholdet mellom Lena og Lila er tydeligere. Det er i spenningsfeltet her at lesingen er mest interessant.

Jeg synes også det er interessant og påfallende hvor store forskjeller det er (ifølge bøkene) mellom Italia og Norge på 60-tallet. Klasseforskjellene er adskillig dypere. Undertrykkelsen i familien kom klart frem allerede i den første boken der vi merket at juling var noe kvinner var vant til fra de var barn. Volden i de politiske bevegelsene er fremtredende, både på høyre- og venstresiden. Det er vi egentlig nokså kjent med fra nyhetene på den tiden. Det er også mer innslag av brutalitet i barneoppdragelsen, også i beskrivelsen av Lena og Lila sitt forhold til sine egne barn. Begge to er glade i barna sine, men det vanker mange harde irettesettelser og ørefiker likevel.

Nå sitter jeg igjen med en mengde spørsmål som jeg håper å få svar på i den siste boken:
Vil Lena stå sterkere og mer selvstendig eller vil hun igjen bli holdt nede gjennom sitt nye kjærlighetsforhold?
Vil Lena noensinne føle seg trygg og hjemme i det miljøet hun lever i?
Hvordan vil Lila klare seg i forhold til Solara-brødrene?
Hvordan utvikler barna deres seg?
Får vi noensinne mer innblikk i Lila sine tanker og motiver?
Har Lila blitt korrumpert av de samme kreftene som hun følte seg høyt hevet over eller har hun klart å ta kontrollen over sitt liv?
Møtes Lena og Lila igjen og hva skjedde det egentlig med Lila etter hun forlot hjemmet sitt i begynnelsen av den første boken?