Ali Smith har skrevet en bok i to deler: Om en maler i 14-hundretallets Italia og om en 16-årig jente i Cambridge i vår tid. Det er to frittstående fortellinger, men de er vevet sammen på finurlige måter. Boken handler også om billedkunst - hvordan kunst blir skapt, helt ned til blanding av fager og bruk av egg i malingen under renessansen, hvordan kunst blir brukt i samfunnet, kjærlighet til billedkunst, hva den klassiske kunsten har å si for mennesker i dag.
Boken ble på engelsk gitt ut i to versjoner der de to fortellingene bytter plass. De som kjøpte boken (på nettet i alle fall) visste ikke om den moderne fortellingen kom først eller sist. Jeg har hørt at den norske utgaven ("Begge deler") skulle lages slik at du kunne lese boken fra begge sider, men jeg vet ikke om det er tilfelle. Selv kjøpte jeg boken i Skottland og den moderne fortellingen var først i mitt eksemplar. Jeg sjekket ikke de andre i hyllen.
Den første delen handler om Georgia (eller George), men den handler nesten like mye om moren hennes. Moren er et barn av hippietiden med en sterk samfunnsmessig og sosial interesse. Når boken starter er hun død, men vi får sterke bilder av henne gjennom George sine tanker og tilbakeblikk. George var med mor og lillebror Henry til Italia for å studere et murmaleri i et palass, gjort av av maleren Francescho. Moren har funnet bildet i en kunstmagasin hun brenner etter å se det og samtidig vise det til sine barn. Det er en flott scene der George opplever bildet i palasset og gransker maleriet ned til minste detalj.
George var svært sterkt knyttet til moren, og hun prøver å holde minnet hennes levende, bl.a. ved å spille hennes gamle yndlingsplater og danse til slik som moren ville ha gjort. Vi får også høre om George sine terapitimer, om faren som er lite tilstede og som drukner sorgen etter moren i alkohol.
George er en uvanlig jente på mange måter, hun er lynende intelligent, og kan være irriterende pirkete, hun pleier å rette på folk for de minste grammatikalske feil og både moren og senere terapeuten får gjennomgå. Samtidig lever hun en vanlig tenåringsliv. Men George holder på å gå til grunne i savnet og sorgen. Så får hun en venninne, Helena (H) som deler flere av hennes interesser og langsomt våkner hun til liv igjen. Vennskapet utvikler seg til en forsiktig kjærlighetshistorie.
Mot slutten av boken bruker George mye tid på å studere et annet bilde av Francescho som henger i National Gallery.
Den andre delen av boken handler om Francescho som blir født som kvinne i en murerfamilie men viser sterke anlegg for kunst. Hun kommer til å leve resten livet sitt som mann - og det er også en forutsetning for at hun kan få male. Francescho er en historisk person og har malt de to nevnte bildene. Det er funnet et brev etter ham der han ber om mer betaling enn de andre malerne da han var svært mye dyktigere enn dem. Det er ingenting som tyder på at det var en kvinne, det er Ali Smith sitt påfunn sammen med resten av fortellingen.
I denne fortellingen er Francescho død, men hun eksisterer i et slags limbo, hun beskriver det selv som purgatorium (skjærsilden) og hennes ånd havner i det rommet i National Gallery der bildet hennes henger. Slik observerer hun George og blir trukket litt inn i vår tid, og hennes observasjoner av en 16-åring idag er interessant lesning. Men mesteparten av fortellingen er tilbakeblikk på livet og kunsten hennes, og vi får bl.a. høre alt om hvordan bildet i palasset ble malt, sammen med de andre malerne som malte de andre veggene.
Ali Smith leker med ord, med språk, med tid og med kjønnsidentitet. Francescho er kvinne men lever hele livet som mann. Georgia vil helst kalles George. Det er mange ulike kjærlighetsforhold - George sitt gryende kjærlighetsforhold til H (Helen), Francescho sitt forhold til Barto og til en av kvinnene på bordellet, Lisa Goliard som kanskje er forelsket i moren til George, eller overvåker hun henne? George og H leker en del med latinske ord og uttrykk og oversetter bl.a. sangtekster til latin. George har sine grammatiske spissfindigheter. Moren hennes har en del ord og uttrykk som snur opp ned på realiteter. I fortellingen om Francescho er både innledning og avslutning skrevet omstrent som en virvelvind som var veldig forvirrende når jeg begynte å lese, men etterhvert har jeg kommet til at det var et uttrykk for hvordan hun blir kastet gjennom tiden.
Dette var en bok som jeg av og til syntes det var morsomt å lese, og av og til litt for anstrengende. Det kan hende at jeg vender tilbake til enkelte partier for å forstå den bedre. Jeg har lest et par andre bøker av Ali Smith. "Hotell Verden" var en bok jeg både likte godt og som var forvirrende, fortalt med flere stemmer og lek med liv og død. Jeg kan tenke meg å lese mer av henne - men ikke så ofte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar