Ian McEwan: The children act

Dette var egentlig en tynn flis av en bok - litt over 200 sider og ikke spesielt tettskrevet. Jeg har lest noen bøker av Ian McEwan tidligere, og jeg har litt blandet erfaring. Atonement (Om forlatelse) likte jeg svært godt.

"The children act" handler om en høyesterettsdommer (Fiona) i slutten av 50-årene. Hun blir dommer i en sak om en 17-åring (Adam) sin rett til å nekte livsnødvendig blodoverføring av religiøse grunner, han og foreldrene tilhører Jehovas Vitner. Men denne situasjonen er likevel ikke hovedtema i boka - det er heller moralske dilemmaer rundt faglig profesjonalitet - empati - grensesetting - moralsk mot. Dette er også mer en bok om en kvinne i en kritisk fase av livet sitt enn om retten til å nekte livsnødvendig behandling. Boken er skrevet i 3. person, men vi opplever hele handlingen gjennom Fiona.

Fiona blir gjennom hele boken konfrontert med tanker og følelser som står i sterk kontrast til den juridiske virkeligheten som er hennes hjemmebane. Hun er fullt i stand til å håndtere jussen men hun er på gyngende grunn når hun møter det unge mennesket Adam. Hun blir stilt overfor flere dilemma. Hele tiden vakler hun mellom en kald, profesjonell distanse og et varmt personlig engasjement, uten at hun klarer å forene disse retningene. Hun opptrer nokså uklart og det får konsekvenser. (Kanskje.  Eller ville det ha gått sånn likevel?)

Utfordringene hun møter gjennom kontakten med Adam og krisen i ekteskapet hennes får henne til å se på andre sider av livet hun lever med nye øyne - den selvvalgte barnløsheten, det at hun har latt jobben og karrièren ta så stor plass og hvor mye betyr kjærligheten.

Jeg syntes boken var lettlest, dvs. den er lett skrevet og er samtidig engasjerende i måten den berører viktige spørsmål på. Etterhvert ble jeg nokså glad i Fiona, og jeg ønsket at hun skulle komme videre i livet sitt uten å drukne i skyldfølelse. For meg var dette likevel ikke noen stor leseropplevelse. Noe av grunnen til dette er at jeg ikke er så imponert over boken rent språklig. McEwan skriver her i en svært kortfattet stil, noen steder nesten en ren oppramsing av hendelser - det blir rett og slett litt "skolestil" over språket i enkelte partier, særlig i begynnelsen.

På pluss-siden vil jeg trekke frem at han er sterk i  beskrivelsene av tanker og reaksjoner hos en kvinne i slutten av 50-årene. Spesielt de motstridende følelsene hun har overfor mannens tillitsbrudd når han vil ha en affære med en yngre kvinne.  Hun føler seg dypt såret, er fast bestemt på å ikke ville ha noe mer med ham å gjøre, og likevel klarer hun nesten ikke holde øynene fra mobilen for å sjekke om han har sendt melding.

Jeg liker også godt at han presenterer store og små dilemma og problemstillinger uten selv å ta stilling, og han beskriver hovedpersonenes handlinger og reaksjoner uten å dømme - det er ingen moralske pekefingre, og ofte er det ikke heller klart hva som ville være de riktige handlingene.