Men når jeg sjekket hyllene på biblioteket like før vi skulle ut på vår veldig lange kjøretur virket den som et godt valg for oss begge to, og det v ar en innertier. Vi hørte på lydboken i bilen etter at vi var ferdige med "Vi, de druknede" av Carsten Jensen. Det var litt av en kontrast, selv om historien spiller en stor rolle i begge bøkene og de har handling fra samme tid. Der hvor Carsten Jensen skriver sprelsk og burlesk kan det være noe vemodig og trist over skrivemåten til Erik Fosnes Hansen. Han skriver også et nokså gammelmodig språk, det er "have", "aftens" og "derefter" (nesten dansk). Men historiene er drevet frem på en måte som opprettholder interessen langs de tyske motorveiene.
Dette er ikke en bok om Titanic. Det tok litt tid før dette gikk opp for meg, jeg hadde forventninger om at en stor del av boken skulle utspille seg under verdens mestomtalte båtreise. Oppdraget på Titanic blir bare fellesnevneren for musikerne som får hvert sitt liv beskrevet i boken. Det vil si musikerne som Erik Fosnes Hansen har diktet opp - de virkelige musikerne har helt andre navn og sikkert andre historier. Men det gjør ingenting - det er godt diktet opp .
Boken starter med barndommen til Jason Coward som senere blir kapellmester for det lille orkesteret på Titanic. Han er den eneste som har en helt ut lykkelig barndom med et godt og kjærlighetsfylt forhold til foreldrene. De dør dessverre når Jason fortsatt er svært ung, og han blir kastet ut i livet. Slektningene/formynderen har ingen forståelse for ham. Han kommer på kant med skolen, han har en var ungdomskjærlighetshistorie som ender med svangerskap og selvmord. Han slipper såvidt inn på medisinerstudiet men gjør dårlige veivalg og mister fotfestet helt. Han kan spille fiolin og det er det som redder ham, det blir etterhvert fiolinen som skaffer ham et levebrød. Tilslutt begynner han å jobbe som taffelmusiker på passasjerskip. Når vi møter ham på Titanic er han en erfaren "salongmusiker", men har ingenting å leve for.
Jason spilte sammen med russeren Alex i London i mange år og han er også med i orkesteret. Vi får høre historien til Alex som vokste opp i St. Petersburg. Han begynte å jobbe tidlig for å hjelpe til å finansiere sin brors utdannelse. Arbeidsgiveren hans fikk for mye makt over ham og han ble dradd inn i småkriminell virksomhet. Dette skriver han om i et brev til broren like før Titanic-turen der han også forteller at han er syk og ikke har lenge igjen.
David er den yngste, han ble tatt inn fordi en av de andre musikerne trakk seg i siste øyeblikk. David er en ung jødisk gutt fra Wien. Han var opp over ørene forelsket i den unge, selvstendige jenta Sonja. De levde sammen en stund, men han ødela forholdet ved å ville eie henne med hud og hår. Når hun trakk seg unna til fordel for en mye eldre mann prøver han først å ta livet av "konkurrenten", deretter flykter han desperat fra politiet, fra hele kjærlighetshistorien og på sett og vis også fra seg selv.
Leo er er også østerriker, av adelig slekt. Det var blått blod men lite penger og anseelse, og foreldrene er svært opptatt av å fostre Leo frem til noe stort så kanskje de også kan sole seg i glansen? Leo er et vidunderbarn og spiller vakkert fiolin (og klaver) og blir presset, lokket og truet til å øve så mye at han kommer helt frem i teten. Det Leo egentlig ville - det han drømte om var å komponere, men på den tiden tjente ikke komponistene noe særlig. Leo våget ikke trosse faren.og han ble tatt opp som elev av en av de store fiolinistene. Men han kan aldri bli noen ener, og siden han selv hadde nedprioritert komposisjon mistet han sitt talent. Leo giftet seg med fiolinisten og klassevenninnen Klara, og de fikk et barn sammen, men han gikk til grunne i selvmedlidenhet. Han rømte, skiftet identitet, begynte å kalle seg "Spot". Han traff på sin gamle mester og insisterte på å bli med ham til en opiumsbule, det var inngangen til et liv som stoffmisbruker. Slik treffer vi ham igjen som den middelaldrende, forsofne og gretne Spot ved klaveret på Titanic.
Den siste musikeren vi blir kjent med er bassisten Petronius Witt. Han er vokst opp i en fattig italiensk slakterfamilie. Han blir sett på som en original allerede som barn, lite interessert i skolen men med synske evner. Når det kommer et marionetteteater til bygda reiser han med dem. Det er under en forestilling i et palass vi får oppleve hans synske evner fullt ut når en avdød fiolinist "besjeler" spillet hans slik at han snur en katastrofal forestilling til en suksess. Etterpå blir han enda bedre kjent med "fiolinistånden" som spår Petronius hans fremtid og rolle i livet. Når marionetteteateret brenner opp får han jobb på et sirkus og lærer seg å spille kontrabass. Petronius blir etterhvert skipsmusiker, men han blir sett på som utilregnelig av de fleste.
Ombord på Titanic har Jason sitt fulle hyre med å holde truppen samlet. Spot kommer på kant med noen offiserer og han ruser seg. David er urutinert. Alex er gretten og anklager alt og alle. Petronius spiller seg helt bort så de andre må prøve å dekke over hans "spilleunoter", til slutt forsvinner han helt for dem, og Jason begynner å lure på om han har falt over bord. Men når de blir tilkalt midt på natten for å spille for passasjerene på første klasse for å sikre en rolig stemning under evakueringen dukker alle opp og gjør sitt beste. Tilslutt spiller de Largo av Händel og Petronius oppfører seg som om den gamle spådommen fra "fiolinånden" gikk i oppfyllelse - kanskje ble han spådd at han skulle spille når en stor bår gikk ned?
Boken handler egentlig om 5 veldig forskjellige, men alle ulykkelige menneskeskjebner. Historien om de fem dagene på Titanic fra den forlater Southampton til den blir revet opp av et isfjell tar ikke mye av plassen i boken. Likevel blir Titanic en viktig fellesnevner. De har på kommet til veis ende i livet hver på sin måte, og når de går ned med båten er det som om ulykken ikke var at livene deres ble avsluttet i forliset, tragedien var heller at livene deres var slutt lenge før de gikk ombord.
Jeg synes at forfatteren får godt frem ikke bare tragedien i hver av historiene i boken men også storheten i de forskjellige skjebnene. Han beveger seg rundt i Europa i forskjellige miljøer og beskriver disse svært troverdig. Det er godt å lese en norsk forfatter som tør å våge seg utenfor andedammen. Jeg har nevnt det litt oppstyltede språket - det fungerer godt i settingen i denne boken, men jeg er ikke siker på at det vil fungere like bra hvis det blir brukt i andre sammenhenger.
Det er forfatteren som leser i lydboken - og det gjør han svært godt.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar