Dette er første bok jeg leser av Trude Teige, og det blir kanskje den eneste. Boken handler om Juni og hennes mormor, og den er skrevet som to fortellinger som veves inn i hverandre, den ene om Juni som finner spor etter mormorens historie og leter videre for å finne sannheten, den andre er mormoren Tekla sin egen historie.
Tekla forelsker seg den tyske soldaten Otto under krigen og følger ham tilbake til et utbombet og utarmet Tyskland i den russisk-kontrollerte sonen som etterhvert blir Øst-Tyskland. Hun ser frem til et bra, men enkelt liv på den tyske landsbygden med snille svigerforeldre. Sånn blir det ikke. Først blir det internering i Norge før hun får reise ut. Den delen synes jeg kanskje er den som virker mest troverdig. I Tyskland opplever Tekla alt det grusomme som vi kan tenke oss i etterkrigs-Tyskland under den russiske okkupasjonen og mere til, jeg skal ikke ramse det opp her. Jeg synes det er bra at Trude Teige trekker frem denne lite kjente siden av historien, men jeg synes rett og slett at hun smører for tykt på til at det fungerer godt i romanen. Det blir nesten litt demonstrativt.
Juni selv har søkt tilflukt på øya der besteforeldrenes hus ligger for å komme seg vekk fra en voldelig ektemann. I huset finner hun diverse papirer og gjenstander som vekker nysjerrigheten på å finne ut mer om mormoren, moren og sitt eget opphav. Beleilig nok dukker det opp en kjekk mann som kjenner historikere i Tyskland, og da ruller ballen videre. Etterhvert får Juni direkte og/eller indirekte kjennskap til morens og sin egen opprinnelse og leseren får tilfredsstilt sin nysgjerrighet.
Trude Teige har et greit språk (hun har journalistisk bakgrunn), og hun har sikkert gjort mye bra research til denne boken, men jeg synes ikke historien er godt nok fortalt til at den holder mål. Det blir for mye klisjeer og jeg tror ikke på handlingen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar