Sara Stridsberg: Beckomberga

Dette er en bok som Sara Stridsberg har basert på sine egne erfaringer - hennes egen far var innlagt på det enorme mentalsykehuset Beckomberga i perioder av hennes barndorm. Men det er nok ingen selvbiografi i den forstand. Sara Stridsberg er opptatt av å undersøke behandling av sinnslidelser, "hvordan kan en holde noen i lyset som ikke ønsker å være der", Beckomberga er en egen verden, der er mer eller mindre syke pasienter, mer eller mindre "normale" pleiere, der er kjærlighet og vennskap men også total galskap.

Hovedpersonen Jackie er er barn i 12-årsalderen når faren, Jimmie Darling blir innlagt etter et selvmordsforsøk. Jim bor for seg selv, han har flyttet fra Lone, Jackies mor og Jackie (kastet ut?). Jim er en urolig sjel og hadde selv en mor som tok livet av seg før han var voksen. Han drikker mye og han har er nærmest besatt av tanken på selvmord som han deler med sin ekskone og også med sin datter. Lone orker ikke å pleie kontakt med ham. Men Jackie vil gjerne ha kontakt og blir fast gjest på Beckomberga i flere år, ja i perioder flytter hun nesten inn.

Hele boken er et møte med mentalomsorgen i det svenske "folkhemmet" på 60-70tallet på sitt beste og verste. Beckomberga er et  fantastisk anlegg, store, grønne parker, skogen og elven bakenfor. Vi blir kjent med noen få av de innlagte - den gamle Olav som har vært der i det meste av sitt liv og som gruer seg for å bli tilbakeført til samfunnet, den unge Sabina som har forhold til flere - til Jim og til legen Edvard Winterson, Jackie blir i en periode leverandør av noen mystiske pakker til Sabina (kokain?)den schizofrene Paul som kanskje er farlig og antagelig har drept kona si og som Jackie får et forhold til.

legen Edvard er den Jim har mest kontakt med. Han tar av og til noen av pasientene med seg ut av sykehusområdet til noennokså utsvevende fester. Og så er det Inger Vogel, sykepleieren som har nøkkel til medisinskapet og som Jim har sex med for å få litt ekstra medisintilgang.

Vi får også noen korte møter med Vita, mor til Jim. Senere møter vi Jackie som voksen. Hun har bodd sammen med Rickard og fått et barn med ham, gutten som hun har kalt Marion. Hun er lykkelig fordi det ble en gutt, av en eller annen grunn tror hun at det er med på å bryte en slags arvelig forbannelse. Og her kommer det frem noe av det som jeg ser som det viktigste temaet i boken - galskap, selvdestruksjon, hvordan kan vi beskytte oss mot det, hordan kan vi hjelpe de som er angrepet av det?

Beckomberga er for lengst fraflyttet. Edvard Winterson er død. Pasientene er plassert ut i samfunnet, noen går til grunne og andre klarer seg bedre utenfor institusjonstilværelsen. Jackie lever et godt liv sammen med Marion. Samtidig har hun kontakt med Jim som stadig trekkes mot døden og underholder både sin datter og sitt barnebarn med sine planer om å legge på svøm til han drukner. Men Jackie er sterk og Marionhar trygghet nok til å klare seg.

Sara Stridsberg har et vakkert og av og til vemodig språk som gravis maler det store samfunnet på Beckomberga for oss samtidig som vi blir kjent med personene rundt Jackie. Boken er oversatt til norsk - jeg leste den på svensk for jeg fant den i en svensk bokhandel i sommer. Jeg liker at hun presenterer den store sentralinstitusjonen for oss som et levende samfunn, slik hun ser den uten å gjøre dette til en "for- eller imot"-bok. Det var slik det var i etterkrigstiden. Noen fikk det bedre, andre ikke. Dette var en god bok å lese.