Laila Stien vokste opp i Hemnes, i Rana kommune og debuterte med en novellesamling i 1979. På den tiden bodde vi i Mo i Rana og jeg husker godt navnet hennes, men hadde ikke noe forhold til hennes forfatterskap. Seinere har jeg kommet over navnet hennes flere ganger, både novellesamlinger og barnebøker. Dette er hennes nyeste novellesamling og den kom ut i 2015. Jeg la merke til at den fikk skamgod kritikk i NRKs "Bok i P2". Jeg kom over den på et eller annet boksalg, husker ikke hvilket og dermed havnet den i bokhyllen min.Nå er jeg nettopp ferdig med den og tenker: hvor i all verden har jeg vært som ikke har lest Laila Stien før?
Det er en glimrende novellesamling. Noen få steder er det stedsangivelser, men jeg føler at alle på en eller annen måte er knyttet til Finnmark der Laila Stien nå bor. Likevel er ikke dette lokallitteratur, hun berører hele tiden almengyldige tema - svik, søskenkjærlighet, ensomhet, sorg over et barn som døde, mennesker mellom forskjellige kulturer. Noen av temaene er tunge, men jeg blir ikke trist av å lese dette, det er rikelig med raus menneskelighet i den. Språket er kortfattet, fortettet, hun skriver på en måte som gjør at du må tenke på hva som ligger bakom ordene.
Enkelte novellesamlinger er slik at jeg bare kan lese en novelle av gangen, så må jeg ha en pause før jeg går løs på neste - slik er denne. Boken lar seg ikke sluke, den må nytes. Gå og les!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar