Dette er andre bok om de fire guttene som reise til Afghanistan og hvordan det går med deres pårørende etter at tre av dem blir drept av en bilbombe.
Jeg likte godt den første boken, "Bli hvis du kan. Reis hvis du må". Den lager et godt bilde av de fire guttene, hva som var de bakenforliggende årsakene til at de vervet seg og hva som skjer med familiene til de tre. Det var en bok som ble mer og mer dyster og tung etterhvert som sorgen legger seg over den vesle Telemarksbygda.
Jeg synes ikke denne boken egentlig står på egne bein, den er helt sammenfiltret i den førstem men det er helt i orden, en kan lese den som en del av et sammensatt verk. Helga Flatland bruker omtrent samme fortellerteknikk - boken er delt i kapitler som følger en av i alt tre personer. Jeg synes hun bruker denne teknikken på en god måte - en del av historien får vi fortalt fra flere kanter og det gir et godt perspektiv.
Denne gangen er det Julie (søster til Tarjei, en av de drepte), Mats, som var Julies kjæreste og blir far til hennes datter Solveig, og Sigurd som hadde et forhold til Trygve, en annen av de drepte, men som ikke ville stå frem med det som som føler at han er skyld i at Trygve reiste.
Julie husker jeg som Tarjeis sterke og "velfungerende" storesøster fra bok 1. Hennes store problem var at faren ikke ville erkjenne odelsretten hennes, og hun var genuint interessert i å drive gården i motsetning til Tarjei. Etter Tarjeis død faller hele familien sammen, faren Hallvard stirrer bare tomt ut i luften og moren, Karin låser seg inne på Tarjeis rom og søker trøst i rødvin. Hun får litt hjelp av legevenninnen Ragnhild. Ingen hjelper Julie. Julie tar med seg Solveig til gården, Mats bryr hun seg lite om, hun synes han har sveket henne. Det blir et blodslit, men hun får det til. Så begynner Hallvard å gå i fjøset og Julie reiser til Oslo. Bare for å oppdage at Hallvard ikke steller dyra, han må legges inn og Julie må ordne opp i kaoset.
Mats sin historie begynner tilbake i hans barndom. Dette kan virke litt forvirrende, for ellers er de andre fortellingene nokså kronologisk lagt opp. Mats kommer fra en åpen og varm familie og har nok lett for å se andre mennesker gjennom hans "lykkelig familie"-briller. Nå ser vi Julie og hennes familie gjennom hans øyne. Plutselig blir Julie fremstilt som vanskelig, ja nesten nevrotisk og familien hennes fullstendig dysfunksjonell (før tragedien). Det er en ganske interessant vri. Mats går så lang at han vurderer å gå rettens vei for å få eneansvaret for Solveig, men heldigvis kommer han på bedre tanker og blir med for å hjelpe Julie å etablere odelen.
Sigurd går mer eller mindre i hundene - han klarer ikke å gjennomføre noen studier, leser ikke til eksamen, drikker mye. Han får flere kvinnelige kjærester, den ene blir hos ham lenge, helt til han får en kollaps - vi vet ikke helt hva som blir fremtiden.
Det er mye tungt her. Det er godt skrevet og med god innsikt i forhold mellom mennesker. Jeg kan godt tenke meg at det er realistisk og Flatland legger ikke fingrene i mellom, spesielt scenen der Julie kommer over Hallvard i fjøset er rystende skrevet. Likevel synes jeg at sorgen ikke er helt nok til å bære boken. Det mangler litt balanse. Det eneste lyspunktet er vel at Mats på slutten bretter opp armene og slutter å synes synd på seg selv og tar et tak på gården.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar