Dette er tredje og siste bok i trilogien om de tre guttene fra en Telemarksbygd som dør i Afghanistan. Jeg måtte jo lese denne også for å få med hele historien. Akkurat som bok nummer to synes jeg denne ikke står på egne ben men må leses i sammenheng med de to andre. Det er egentlig ikke ment som negativ kritikk av boken, jeg vil bare slå fast at når Helga Flatland bestemte seg for å gå videre med historien måtte disse to bøkene bli en del av en større fortelling. Helga Flatland kunne godt ha stoppet med den første boken - den sto for seg selv.
To år har gått siden tragedien. Vi har også nå flere fortellere - Det er Ragnhild, legen i bygda og venninnen til Karin, mor til Tarjei (en av de døde) og til Julie. Så får vi både Hallvard (mannen til Karin) og Karins stemmer og Bjørn, den fjerde av Afghanistanfarerne - han som kom levende hjem igjen.
Jeg synes fortsatt det fungerer svært bra å høre historien fortalt gjennom flere personer. Det gir en fortettet stemning og flere synsvinkler, av og til overraskende. Det er vel Ragnhild som har den mest sentrale rollen i denne boken, Ragnhild som har stått som en bauta i bygda i hele tiden hun har vært distriktslege og kjenner alle personene inngående. Men hvor har det blitt av Ragnhild selv? Hun er i virkeligheten dypt ensom, det er ikke nok å være hjelperen til alle menneskene i bygda, hun trenger også noen som kan strekke en hånd ut til henne av og til. Dette får Flatland godt frem. Det er også spesielt at Ragnhild kunne gjøre en total feilvurdering av Hallvard - hun var sikker på at han var sterk og ville stå gjennom tragedien mens hun fulgte Karin tett opp. Men vi lesere så Hallvards katastrofe allerede i den første boken.
Det var nokså spesielt å møte Bjørn - han som klarte seg og som ikke har blitt inkludert i sorgen og omsorgen til de andre personene i boken. Hans problemer er godt beskrevet her, men jeg synes likevel at hans historie blir den svakeste. Det ble ikke plass for ham i de to første bøkene, og det virker som om han har fått sin plass her for å få den siden av historien komplett. Jeg ser dette som et utslag av å ville fortelle absolutt alt til leseren. Det er ikke alltid nødvendig.
Det er ikke noe spesielt overraskende i Karin og Hallvard sine fortellinger - Karin opplever en stormende forelskelse etter at Ragnhild nærmest har tvunget henne på et bibliotekseminar. Forholdet er ikke liv laga, men det får likevel Karin til å våkne opp av dvalen, til et forsatt liv med Hallvard. Forholdet deres skrantet lenge før tragedien og det er ikke bedre nå, det blir som den blinde som skal lede den halte og det kan kanskje gå.
Jeg er glad for at jeg leste alle tre bøkene, men personlig mener jeg det hadde vært bedre om Helga Flatland hadde sluttet etter den første - og gjerne lagt litt mer inn i den. Jeg synes at hele trilogien tværer ut sorgen og sorgarbeidet for mye. Det hele blir overtydelig.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar