Ngugi wa Thiongo: Elven som skiller

Dette var den første boken til den kenyanske forfatteren, men den andre han fikk utgitt, i 1965. På den tiden skrev han på engelsk, senere gikk han over til å skrive på swahili og deretter på morsmålet kikuyu. Denne romanen handler om brytningene mellom de gamle stammetradisjonene og den  nye tid, levendegjort i to høydedrag og "Elven som skiller" renner mellom dem. Befolkningen i Kameno lever etter de gamle stammetradisjonene, og hovedpersonen, Wayaki, vokser opp som sønn av den respekterte Chege, en av landsbyens eldste.
I Makuyu har det oppstått et samfunn av folk som bekjenner seg til den nye kriste tro. Mange av beboerne kommer opprinnelig fra Kameno, blant annet den karismatiske predikanten Joseph.
Romanens handling er lagt til en tid der misjonærene er de som har gjort seg mest bemerket overfor lokalbefolkningen. Vi ser bare antydningen til de hvites makt gjennom tiltak som skatter og overtakelse av endel jordeiendommer, væpnet undertrykkelse er ikke noe tema i boken.
Wayakis far Chege er svært opptatt av å holde på de gamle tradisjonene, men han innser at de hvite har kunnskap som kan være nyttig å tilegne seg, så han sender Wayaki på skole med streng beskjed om å ikke tilegne seg den hvite manns dårlige levemåte men bare hans kunnskap. Wayaki er en oppvakt og lærenem gutt, og når han kommer tilbake til landsbyen går han entusiastisk inn for å bygge skoler rundt om i landsbyene og får etterhvert høy status som lærer og skolemester.
Samtidig er det andre grupperinger i landsbyen som velger en annen vei - de etablerer et råd for å bekjempe enhver innflytelse fra de hvite og for å beholde stammens "renhet". Det er dette som blir bokens store konflikt  - hvilken vei er den riktige? Wayaki prøver å kombinere respekten for stammens tradisjoner med ønske om å leve fredelig med landsbyen som har valgt en annen vei. Det viser seg å bli en vanskelig kamp.
Det som blir stående som hovedsymbolet på de gamle tradisjonene er omskjæringsseremoniene, ikke minst omskjæring av jentene. Dette blir sett på som ukristelig og en vederstyggelighet i den kristne landsbyen men blir et samlingspunkt for tradisjonalistene i Kameno.  Det er interessant å lese om denne skikken som vi i dag regner som barbarisk og som kvinnemishandling i et slikt perspektiv, og jeg skjønner hvor dype røtter denne tradisjonen har hatt.
Konfliktene og dramatikken i romanen har ikke bare utspring i kulturelle og samfunnsmessige motsetninger men blir også drevet frem av kjærlighet, fanatisme, misunnelse og hevntørst. Det er en god roman, og den får tankene mine til å gå til romanen "Things fall apart" av den nigerianske forfatteren Chinua Achebe. Den dreier seg også om brytninger mellom stammetradisjoner og den nye tid og den foregår omtrent på samme tid, men naturligvis i Vest-Afrika. Jeg synes nok at Achebe sin roman stikker adskillig dypere og hovedpersonen i den er fremstilt med mer indre dramatikk. Men siden dette er en "første roman" kan det jo hende at Thiongo sitt forfatterskap har utviklet seg etterhvert?

Ali Smith: Autumn

Ali Smith er en skotsk forfatter. Jeg har tenkt på henne som en ung skotsk forfatter, men det var kanskje for tjue år siden for nå har hun rukket å bli 55 år. Jeg har lest en del av henne før, og det meste har jeg likt, noe har jeg likt svært godt.

Denne boken er den først i en serie hun skriver med årstidene som en slags innramming. Hun har gitt ut den neste , "Winter", og den er på ingen måte en fortsettelse av denne, så disse bøkene henger nokså løst sammen.

Dette var en vakker bok å lese. En bok som gjorde meg varm om hjertet, som jeg ikke likte å legge fra meg og heller ikke ønsket å bli ferdig med. Det er to hovedpersoner. Elisabeth Demand, 32 år og Daniel Gluck, over 100 år (husker ikke nøyaktig alderen hans). Daniel bor på sykehjem og har ikke lenge igjen. Han ligger for det meste tilsynelatende og sover, men vi opplever hans mange tanke - og drømmesprang når han beveger seg inn og ut av bevisshet flere ganger i boken.

Elisabeth og Daniel ble naboer når Elisabeth var en liten jente og da var Daniel allerede en gammel mann. De utviklet et varmt og nært vennskap, noe Elisabeth sin mor var svært lite begeistret for.

Vi opplever Daniels drømmeverden og Elisabeth som besøker ham jevnlig på sykehjemmet og sitter og leser ved sengen hans, med Brexit-avstemningen med alle sine "fake news" som bakteppe. Resten av boken er tilbakeblikk, tildels på hvordan vennskapet deres utvikler seg og tildels på tidligere hendelser i Daniels liv eller også på hendelser og personer som på en eller annen måte har hatt innvirkning på Daniels forhold til kunst og kultur.

En av disse personene er kunstneren Pauline Boty, Englands fremste kvinnelige pop-kunstner som dessverre døde ganske ung. Noen av maleriene hennes forestiller Christine Keeler som ble kjent gjennom Profumskandalen på sekstitallet. Pauline Boty blir på flere måter et slags samlingspunkt for Elisabeth og Daniel. Ali Smith skriver godt og levende om kunst, det merket jeg i den forrige boken hennes "How to be both". Genialt at forlaget har klemt inn et utsnitt av ett av Christine Keeler-bildene på innsiden av paperback-coveret. Jeg er på ingen måte noen kunstkjenner, men jeg blir veldig nysgjerrig på disse maleriene!

Ali Smith har noen herlige beskrivelser av enkelte dagligdagse opptrinn. Hun gir et par spark til det britiske byråkratiet (egentlig til all verdens byråkratier) gjennom Elisabeths forsøk på å få pass-søknaden sin godkjent av det engelske postverket. Der er også noen kostelige avsnitt om TV-konkurranser om jakten på de beste antikvitetsfunnene. Dette er en aktivitet som Elisabeths mor har engasjert seg i.

Jeg elsket å lese denne boken, og gleder meg til de andre årstidene. Og så må¨jeg jo sjekke ut hvor jeg kan få sette Pauline Boty-bilder, da!

Jonas Hassen Khemiri: Alt jeg ikke husker

En VG-anmeldelse med terningkast 6 på forsiden ".. en sensasjonell god roman som du bare må lese.." Jeg leser bokanmeldelser med interesse og det hender de påvirker bokvalgene mine. Denne boken er skrevet av en svensk forfatter med innvandrerbakgrunn.Vi ser tilbake på ungdomstiden til Samuel, tildels satt i scene av en navnløs forfatter som kanskje vil skrive en roman om ham. Vi følger ham dels gjennom den storvokste og bøllete kameraten Vandad, dels gjennom kjæresten og samboeren Laide og også gjennom barndomsvenninnen med kallenavnet Panteren som nå er bosatt i Berlin. De fleste i miljøet rundt Samuel er ungdommer med tilknytning til innvandrermiljøer i Stockholm. Samuel er nylig død i en trafikkulykke, og noen mener at han kjørte seg ihjel med vilje..

Samuel var ressurssterk, velutdannet og hadde fast fast jobb på Migrationsverket. Han delte en leilighet med den halvkriminelle Vandad, men flyttet sammen med Laide når de ble kjærester. Laide er en sterk og selvstendig ung kvinne. De to hadde et intenst kjærlighetsforhold men forholdet var også preget av Laides sjalusi og Samuels usikkerhet. Samuels mormor er på sykehjem og huset hennes står tomt i påvente av salg. Samuel går med på å hjelpe Laide med midlertidig plassering av en kvinnelig  innvandrerklient som hun har truffet gjennom tolketjenester.

Laide lar et par andre kvinner flytte inn i huset til mormoren. Det er stadig flere skjær i sjøen mellom Samuel og Laide, og ikke minst prøver Vandad å stikke kjepper i hjulene. Han vil gjerne ha Samuel tilbake igjen i leiligheten. Til slutt bryter Laide forbindelsen med Samuel som tar det svært tungt.Bofellesskapet i huset til Samuels mormor vokser helt ut av kontroll, og Samuel ber Vandad holde øye med huset. Det gjør han på den måten han pleier å ordne med saker og ting, det er vold og trusler og det hele ender med katastrofe.

Khemiri skriver denne historien i en nokså muntlig stil, hele tiden veksler han mellom de forskjellige fortellerstemmene i boken. Noen steder kommer forfatteren inn - ikke direkte, men ved at en av fortellerne snakker som om han ble intervjuet av forfatteren. Men så tar fortelleren helt over og forteller historien et langt stykke videre. Av og til synes jeg det kan være vanskelig å vite hvem det er som forteller (og det har stor betydning hvem det er). Som regel finner jeg ut av det, men det hender jeg må lese flere avsnitt om igjen fordi jeg hadde feiltolket hvem det var som snakket. For det meste synes jeg denne måte å la historien vokse frem på fungerer godt, men av og til synes jeg det blir for mange fortellerskifter.

Khemiri tegner et sterkt bilde av personen Samuel, en god og hengiven kjæreste for Laide, en omsorgsfull sønnesønn for mormoren og en trofast kamerat for den nokså upålitelige Vandad, men også en litt vinglete person, av og til ute av stand til å sette tydelige grenser. Jeg synes også at Laide trer ganske tydelig frem. Den personen som jeg synes det er vanskeligst å forholde seg til er Vandad som er den som bærer største del av historien. Hva er egentlig forholdet hans til Samuel - vi aner noen seksuelle undertoner fra Vandad sin side som nok ikke blir gjengjeldt. Jeg har vanskelig for å tro helt på kameratskapet mellom de to - Vandad har på en måte bestemt seg for å en kriminell og voldelig livsvei mens Samuel fungerer godt i samfunnet. EWr det bare Samuels godlynne og naivitet som får ham til å holde fast ved Vandad (helt til han bryter med ham, på slutten)?

Dette var en grei bok å lese fra et miljø som jeg sjelden leser om, men jeg falt ikke helt pladask for den heller. Det er kanskje en nokså maskulin bok? Tror ikke Khemiri vil være førstevalget mitt  når jeg går på jakt etter nye bøker.

Hiromi Kawakami: Merkelig vær i Tokyo

Dette var sånn bok som jeg lånte på biblioteket på grunn av utseende. En ung jente som svever i lufta inne i en slags bar som har både moderne, gammelmodige og eksotiske trekk. Baren Saturo er også et samlingssted for hovedpersonene for denne japanske boken, og spising og drikking forekommer på nesten hver eneste side.

Jeg-personen Tsukioko er 38 år. Hun er ofte alene og sitter gjerne i baren og drikker. Ensom er hun vel også. En kveld treffer hun på sin gamle lærer. Han er tretti år eldre enn henne, han er pensjonert og lever alene. De kommer i prat og det oppstår en slags gjensidig forståelse mellom dem som utvikler seg til et ganske spesielt fellesskap. De treffer hverandre på Saturo, men også på utallige andre barer, spisesteder, parkbenker og overalt spiser de japansk mat og drikker øl eller sake. Læreren (eller Sensei, som Tsukioko kaller ham, Sensei betyr lærer på japansk) kan virke klok og innsiktsfull, men kan like gjerne være sær og avvisende.
Dette umake paret vandrer ut og inn i hverandres liv. De treffer hverandre som regel bare på overfladiske drikkesteder og vi aner en underliggende lengsel etter noe annet, noe mer, noe dypere.
Så kommer de hverandre omsider litt nærmere, frem mot den vemodige slutten. Og hva sitter jeg igjen med? Et lite innblikk i japansk storbykultur. En slags kjærlighetshistorie og noen refleksjoner over om det er npen forskjell på alene og ensom.
 

Judith Hermann: All kjærlighets begynnelse x

Knausgård og Pelikanen forlag skal ha ros for at de har fått gitt ut endel bøker av tyske forfattere. Judith Hermann er en av disse. Jeg har lest novellesamlingen "Alice" av henne tidligere.
Hovedpersonen i "All kjærlighets begynnelse" er Stella. Stella bor i et hus med en koselig hage i utkanten av byen sammen med sin mann, Jason og den vesle datteren Ava. Hun jobber i hjemmesykepleien. Jason jobber mye borte på anlegg, så Stella er ofte alene hjemme..
En dag ringer en mann på porttelefonen ved porten inntil eiendommen deres og ber om å få snakke med henne. Stella avviser ham, men dagen etterpå kommer han igjen og ringer på. Dette blir innledningen til en serie stalking-fremstøt som etterhvert blir et mareritt for Stella. Stalkeren bor i nabolaget og følger tydeligvis med på når Stella er alene hjemme. Det utvikler seg aldri til noen direkte voldelige trusler, men det blir svært, svært ubehagelig og det tar mer eller mindre over mye av Stella sitt liv. Det påvirker forholdet hennes til ektemannen, til venninnen og til klientene på jobben.
Boken er skrevet i en nesten minimalistisk stil. Det er ikke et ord eller en setning for mye. Den uhyggelige stemningen blir liggende i bakgrunnen, men er der likevel hele tiden. Jeg skal ikke skrive noe om hvordan det går, og det er heller ikke så mye poenget med boken. Det viktigste er heller hvordan hun får beskrevet hvordan uhyggen kan vokse frem i de hyggeligste omgivelser.

Jeg leser gjerne mer av Judith Hermann.

Ioana Parvulescu: Life begins on Friday

Denne boken kjøpte jeg på vår Romaniareise i september i fjor. Det fantes et lite utvalg av rumensk littertatur på engelsk i de beste bokhandlerne i Romania. Denne hører til vinnerne av The european union prize for literature. Den har jeg vært borte i før da jeg leste en estisk bok som har fått tilsvarende utmerkelse. Jeg syntes denne boken også virket lovende så den vant en plass i kofferten.

Handlingen er lagt til de siste 13 dagene av 1897. Vi befinner oss i det gamle Bucuresti. En ung mann, Dan Kretzu, blir funnet bevisstløs på gaten. Han er underlig kledd, og når han våkner til liv oppfører han seg også underlig. Selv om han har bakgrunn som journalist og tydeligvis har utdannelse aner han ikke hvordan han skal oppføre seg i det gode selskap, og ikke minst hvordan han skal kle seg.
En annen ung mann blir funnet skutt i nærheten. Tross medisinsk behandling står hans liv ikke til å redde, og den blir en komplisert oppgave for politiinspektør Costache Boerescu (en annen av hovedpersonene) å finne ut hvordan han ble drept, og denne kriminalintrigen er med på å drive handlingen fremover.

Den unge jenta Iulia har også en viktig rolle. Boka er skrevet i kronologisk orden med et hovedkapittel pr. dag. Hvert av disse innledes med et innslag fra hennes dagbok. Iulia er datter av en nokså moderne innstilt lege og det er morsomt å lese hennes litt barnslige men likevel innsiktsfulle betraktninger om hendelsene rundt henne.

For leseren viser det seg snart at den unge Dan har foretatt en tidsreise fra nåtiden. Dette er ikke han helt klar over selv der han sliter med å finne seg til rette i de velmenende omgivelsene i storbyen Bucuresti. Kontrastene mellom nåtiden og livet på terskelen til nittenhundretallet blir et av de bærende elementene i boken.

I tillegg til Iulias dagboknotater som er i 1. person skifter vi ståsted mellom adskillige personer, alle sammen fortalt i 3. person. Det gir boken et preg av kollektivroman som jeg synes passer godt. Det er store doser med fremtidsoptimisme hos mange av innbyggerne vi møter - det er på en måte godt å lese men samtidig litt av et tankekors når vi tenker på hva europeerne gjorde med alle de spennende teknologiske nyvinningene utover på 1900-tallet.

Den unge gutten på forsiden av coveret, Nicu, er en 8-åring som snor seg rundt omkring i handlingen mens han prøver å tjene litt penger til seg og sin stakkarslige mor på avissalg og budtjenester. Han er en en uforglemmelig karakter.

Boken gir et svært interessant innsyn i dagliglivet i Bucuresti ved århundreskiftet. Det er ingen dype personskildringer, men persongalleriet er nokså stort og jeg synes det virker troverdig. Og så synes jeg boken også har mye å si om vår egen tid.

"Life begins on Friday" har ingen referanser til den brutale undertrykkingen under Ceaucesco som er tema for endel andre rumenske bøker, bl.a. hele Hertha Müllers forfatterskap. Det gjør den ikke mindre inspirerende å lese.

Olaug Nilssen: Tung tids tale

Dette er Olaug Nilssens svært personlige og medrivende beretning fra sitt liv som mor til et barn med en nokså uklar diagnose. Sønnen hennes utviklet seg tilsynelatende som en "normal", ja kanskje påfallende kvikk og intelligent unge. Men så begynte adferden å forandre seg og Olaug Nilssen beskriver ham som et barn som trenger pleie og tilsyn hele døgnet og med sterke autistiske trekk.

Det er en kort og intens bok. Vi følger henne gjennom noen dager der hun omtrent hvert minutt på dagen møter utfordringer med de mest hverdagslige sysler - morgenstellet, påkledning, bilkjøring, besøk i parker og på lekeplasser. Hele tiden er hun på utkikk etter respons og kontakt med sønnen sin, en sjelden gang oppnår hun et positivt signal men det er mye nedturer og et daglig slit. Samtidig opplever vi hennes møte med det offentlige hjelpeapparatet. Familien har fått innvilget noen former for støtte - men det å få innvilgety betyr ikke det samme som at det faktisk er avlastingsplasser tilgjengelige.

Et stadig tilbakevendende tema er at det ser ut til at veien til hjelpeapparatet går gjennom foreldrenes aksept av at barnet skal klassifiseres som psykisk utviklingshemmet. Dette ligger tungt for forfatteren, hun tror ikke det er riktig diagnose og hun oppfatter det som et stigmatiserende nederlag. Men kanskje har de ikke noe valg?

Boken er skrevet med en blanding av desperasjon, raseri og kjærlighet uten at hun bikker over til selvmedlidenhet. Den gjorde sterkt inntrykk på meg og fikk meg til å stille spørmål om hvordan jeg selv ville ha taklet en slik livssituasjon. Forfatteren har selv noen betraktninger om betydningen av å skrive så åpenhjertig om sin egen familie, spesielt om sønnen. Jeg synes selv at hun løser dette på en respektfull måte.