Dette er Olaug Nilssens svært personlige og medrivende beretning fra sitt liv som mor til et barn med en nokså uklar diagnose. Sønnen hennes utviklet seg tilsynelatende som en "normal", ja kanskje påfallende kvikk og intelligent unge. Men så begynte adferden å forandre seg og Olaug Nilssen beskriver ham som et barn som trenger pleie og tilsyn hele døgnet og med sterke autistiske trekk.
Det er en kort og intens bok. Vi følger henne gjennom noen dager der hun omtrent hvert minutt på dagen møter utfordringer med de mest hverdagslige sysler - morgenstellet, påkledning, bilkjøring, besøk i parker og på lekeplasser. Hele tiden er hun på utkikk etter respons og kontakt med sønnen sin, en sjelden gang oppnår hun et positivt signal men det er mye nedturer og et daglig slit. Samtidig opplever vi hennes møte med det offentlige hjelpeapparatet. Familien har fått innvilget noen former for støtte - men det å få innvilgety betyr ikke det samme som at det faktisk er avlastingsplasser tilgjengelige.
Et stadig tilbakevendende tema er at det ser ut til at veien til hjelpeapparatet går gjennom foreldrenes aksept av at barnet skal klassifiseres som psykisk utviklingshemmet. Dette ligger tungt for forfatteren, hun tror ikke det er riktig diagnose og hun oppfatter det som et stigmatiserende nederlag. Men kanskje har de ikke noe valg?
Boken er skrevet med en blanding av desperasjon, raseri og kjærlighet uten at hun bikker over til selvmedlidenhet. Den gjorde sterkt inntrykk på meg og fikk meg til å stille spørmål om hvordan jeg selv ville ha taklet en slik livssituasjon. Forfatteren har selv noen betraktninger om betydningen av å skrive så åpenhjertig om sin egen familie, spesielt om sønnen. Jeg synes selv at hun løser dette på en respektfull måte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar