Alle bøkene jeg har lest av Margaret Drabble, og det begynner å bli en del, er preget av hennes egen bakgrunn og alder. Hun er en kvinnelig, britisk akademiker som var ung på 60-tallet, dvs 10 år eldre enn jeg er, og nå er hun gammel, over 80. Denne boken ble gitt ut i 2013, og jeg likte den like godt som de andre bøkene jeg har lest av henne. Den navnløse hovedpersonen i boken skriver om livet til sin gode venninne og nabo Jessica Speight. Jess studerte sosialantropologi og var med på en ekspedisjon til Zambia som ung, lovende forsker. Og forsker kunne hun ha blitt, men resultatet av en romanse med sin (gifte) mentor som bare blir omtalt som professoren blir datteren Anna.
Jess er en lykkelig mor, og Anna er et vakkert barn, en pen, godlynt, omgjengelig baby som ikke er til bryderi for sin mor eller for noen andre. Etter en stund vekker Anna's godlynthet mer og mer bekymring hos Jess og det viser seg at Anna er et barn som er litt tilbakestående. Hun har ikke Downs syndrom og det er ingen kjente arvelige defekter her. Anna er rett og slett et barn som aldri kan utvikle seg til en selvstendig og uavhengig kvinne.
Boken beskriver Jess sitt liv med Anna, først gjennom barneårene og så som hjemmeværende og voksen datter. Det skjer ikke noe dramatisk med Anna. Hun får en god oppvekst i trygge omgivelser. Lekekameratene utvikler seg raskere enn henne, men de er snille og hensynsfulle mot henne. Hun er glad i musikk og dans, lærer tall og bokstaver, men klarer aldri å knekke noen lesekode. I flere år lar Jess henne bo på et internat for barn med ulike lærevansker i tråd med det som var regnet for å være best på 60 tallet. Anna tilpasser seg her også på sin egen måte, men når Jess vil ha henne hjem igjen etter noen år er det også greit. Anna er "det gyldne barnet".
Jess har også sitt eget liv, jobber innenfor faget sitt, får kjæresten Bob som hun etterhvert gifter seg med, og en stund har de det bra. Men kjærligheten er ikke sterkere enn at Jess slipper taket når Bob reiser på et langtidsoppdrag utenlands. Så blir hun nærmest invadert av poeten Steve som viser seg å være mentalt ustabil. Etter et selvmordsforsøk hjelper Jess ham inn på en institusjon for psykisk syke, og gjennom sine besøk der blir hun kjent med noen av Steve's medpasienter.
Jess sitt liv og sin oppmerksomhet kommer til å dreie seg mye om folk som er utenforstående, både barn og voksne, deres sykdommer og skavanker, ulike teorier om utvikling og behandling osv. Svær mange i hennes omgangskrets har også en eller annen forbindelse til slike spørsmål, som pårørende eller som personer som selv er eller har vært behandlingstrengende.
Jess sine minner fra sin Afrikareise som ung student har alltid stått sterkt i hennes bevissthet og på slutten av boken følger vi henne og Anna på en reise i hennes egne fotspor, tilbake til Zambia, denne gangen sammen med Bob som hun igjen har fått et godt forhold til.
Fortellingen om mor og datter står sentralt i romanen. I Jess sin verden kommer omsorgen for Anna først, mennene i hennes liv må alltid finne seg i å komme på andreplass. Det er en omsorg som har som mål at Anna skal ha et godt liv, videre ambisjoner er ikke aktuelt. Jeg liker også godt å lese fortellerens betraktninger om livet i England fra 60-årene og frem til bokas nåtid. Vi får mange skarpe observasjoner av helse-og sosialomsorg på godt og vondt, og det samme gjelder livet i bokas nåtid som kanskje skal være på 2000-tallet en gang. Hovedpersonene er blitt eldre, men de er ikke gamle. De behersker data men har ikke Instagramkonto.
Men noe trekker ned også. Handlingen i boka er svært, svært langsom, og av og til synes jeg forfatteren går seg litt bort i det sosiale miljøet rundt Jess. Margaret Drabble skriver også mye bedre om alderdommens utfordringer, dens skjønnhet og heslighet i boka "The Dark Flood Rises", en bok som ikke har noen egentlig handling men likevel har både drama og nerve så det holder.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar